For den skal være blå...

Er det noen sammenheng mellom Rune Rudbergs blå dildo og høstens valgresultat? Kan dette være et første signal om et valgskred for høyresiden?

Kameraten min så seg nervøst omkring. Jeg lot blikket kretse forsiktig rundt i kaffebaren for å se om det var noen grunn til denslags paranoia. Det eneste jeg kunne registrere på spionradaren min var en lett mistenkelig dverg som med litt ekstra makeup kunne glidd rett inn i en litt over gjennomsnittet David Lynch-film.

Kameraten min lente seg over meg og hvisket meg inn i øret: “Denne uken kjøpte jeg Se og hør for første gang.” Jeg merket at jeg ble målløs. Nå var jeg også nervøs. Jeg lot nok en gang blikket sveipe over lokalet. Denne gang med en smule mer angstfylt blikk. Alt virket normalt. Jeg pustet ut. Ingen syntes å ha fanget opp at jeg delte bord med siste tilskudd på Se og hørs leserstamme.

Jeg la en finger på munnen til kameraten min og sa “Don’t speak”, som et ekko av Dianne Wiests Oscar-vinnende rolle i Kuler Over Broadway, siden jeg av en eller annen grunn alltid har identifisert meg med kvinneskikkelsene i Woody Allens filmer. Så hvisket jeg inn i øret hans: “Er du sikker?” Han så litt forbløffet ut, før han hvisket: “Hva mener du, er jeg sikker på om jeg har kjøpt Se og hør for første gang i mitt liv?” Jeg nikket med bedrøvet mine. Han senket blikket før han skamfullt nikket bekreftende.

Jeg la hånden min på skulderen hans som for å si at det er ok. Jeg tilgir deg. Kameraten min foldet hendene som om han sa en liten bønn. Han så direkte fredfylt ut der han satt. Jeg tenkte, sannelig, det er makt i de foldete hender. CD-spilleren i kaffebaren hadde hengt seg opp under avspilling av SexyBack, et sted midt mellom Justin Timberlakes vokal og Timbalands produksjon. Det var ikke lett å si hvorvidt dette var et velsignet øyeblikk eller om det bare var en pinlig stillhet som senket seg over lokalet mens betjeningen skiftet CD.

Ping-ping lød det fra datamaskinen min som annonserte: You’ve got mail. En email med tittelen: “Ut mot havet?” Jeg burde skjønt at jeg aldri skulle ha åpnet denne mailen. Selv om jeg forsøkte å beskytte øynene med hendene var det for sent. På bildet kunne man tydelig se Rune Rudberg med et (selv)tilfreds glis in flagrante med en navnløs blondine. I tråd med hva den jevne Rudberg-fan ville forvente oppå en sort skai-sofa. Kunne settingen vært mer 70-talls Norge? (Og det selv om Rune hadde sine største kommersielle suksesser på 80-tallet.) Med den ene hånden holdt den navnløse blondinen rundt lemmet til Rune. Med den andre plasserte hun en dildo opp i Runes anus. En BLÅ dildo!

Jeg så på kameraten min. Han satt fortsatt med foldete hender. Jeg så på bildet av Rune. Han også hadde foldete hender. Jeg så på avisen på bordet. En meningsmåling viste rent flertall for Høyre og FrP i bystyret Bergen. Fra høyttalerne sang Britney “give me a sign”. Jeg så på kameraten min, på bildet av Rune. De foldete hender. Dvergen på bordet bak oss reiste seg. Han var ikke stygg. Var det kanskje dvergen som skulle bringe sexy back? Var det dette Justin sang om? Grunnen under meg gav etter, men jeg kunne ikke bestemme meg for om dette var ren vertigo eller reality-tv versjonen av Mel Brooks Hitchcock-parodi. Jeg så meg fortvilet rundt etter spionkameraer da en mann kom inn. Han så ut som David Lynch. Han smilte til meg. Damn good coffee!

Gisp! Det var da jeg skjønte det. Like klart som om himmelen hadde åpnet seg. Kunne det være en sammenheng mellom Runes blå dildo og de foldete hender? Selvsagt. Blått samarbeid sammen med KrF. Var Høyre, KrF og FrP den nye hellige treenighet i Bergen bystyre? Jeg følte meg med ett nærmere min Gud og bestemte meg for å oppsøke min skriftefar samme ettermiddag. Selv om jeg i stigende grad var urolig for hvor mange Ave Maria formiddagens hendelser ville gi i straff.

Kameraten min lente seg frem mot meg igjen. Med tårer i øynene sa han: “Jeg var egentlig på vei for å kjøpe den boken til han tidligere Se og hør-journalisten om arbeidsmetodene i bladet.” Han tok en kunstpause. “Men da jeg gikk forbi kiosken og så ukens forside måtte jeg bare kjøpe Se og hør istedet. Jeg måtte ha den ekte varen.” Han så meg inn i øynene. Det var som om han var kommet over skammen. Han satte seg opp med rak rygg. Nå var det blikket mitt som sank.

Helt spontant spurte jeg ham: “Hva skal du stemme ved høstens valg?” Han så forbløffet på meg før han svarte: “FrP”, og la til et tilsynelatende obligatorisk “selvsagt”. For andre gang på én og samme dag var jeg målløs. Denne gang varte det heldigvis kun noen få sekunder. Så spurte jeg ham: “Hvorfor?” Han gispet: “Så du ikke bildene av hytta til Carl og Eli i Se og hør?” Noe jeg måtte innrømme at, nei, det hadde jeg ikke gjort. Kameraten min nikket triumferende.