28. feb. 2007
My Uzi Weighs A Ton
Hundene i Riga? Dra til Latvia og skyt litt med en Uzi. Rundt halvparten blir avhengig. Alt dette ifølge The Times. I'll show you my gun, my uzi weighs a ton, because I'm public enemy #1.
Jesu forhud
Godt å se at den katolske kirken holder industrien med relikvier i live. Hvem visste vel at Jesus hadde så mange forhuder? (Kan dette ha vært inspirasjonen da H.R. Giger skapte kunstverket Penis Landscape?) Ei heller er det noen stor bombe at den pompøse James Cameron - husk, det var han som regisserte Titanic - har kastet seg inn i dette med egne funn.
27. feb. 2007
Mongo i Kongo
Larry Devlin var en av Vestens frontsoldater i Afrika under den kalde krigen. Hans innsats for å destabilisere Kongo i antikommunismens navn og som støttespiller for diktator Mobutu er velkjent. Nå har han gitt ut bok for å rettferdiggjøre egne handlinger. The Economist syns absolutt ikke det er noen grunn til å frikjenne mannen for faenskapet han stelte i stand.
Casting Marx
Ah, det foregår ifølge The Independent visstnok diskusjon om å lage film av den britiske skribenten og historikeren Francis Wheen sin strålende Karl Marx biografi fra 1999. Følgelig spør The Guardian om hvem som bør spille rollen som marxismens grunnlegger og hans hustru? Wheen drømmer selv om Johnny Depp og hustru Vanessa Paradis i hovedrollene. Absolutt mer ambisiøst enn Harvey Weinsteins traurige forslag om Ralph Fiennes og Gwyneth-bloody-Paltrow da Miramax vurderte å kjøpe filmrettighetene dengang boken kom ut.
Et stjerneliv
Interessant kommentar om vår narsissistiske kultur fra LA Times om hvordan et moderne publikum ikke bare kan late som om vi er stjerner men at teknologien gjør at vi nå alle kan være stjerner. En liten smakebit:
"The promise of an alternative life — the vicarious thrill of escape — has always been one of the movies' greatest blandishments. In the theater we could all imagine ourselves to be Cary Grant or Bette Davis. Now with avatars — essentially masks that one can use to represent oneself on the Internet — anyone can be Cary Grant or Bette Davis without having to imagine it. In effect, we have become our own movies."
"The promise of an alternative life — the vicarious thrill of escape — has always been one of the movies' greatest blandishments. In the theater we could all imagine ourselves to be Cary Grant or Bette Davis. Now with avatars — essentially masks that one can use to represent oneself on the Internet — anyone can be Cary Grant or Bette Davis without having to imagine it. In effect, we have become our own movies."
Pretensiøs art-punk
Det er overskrifter av typen "the drinking person's thinking band" som gjør at man er så glad i å lese The Guardian. Personlig klarer jeg meg fint uten musikken til The Rakes som har ny plate ute nå og tilbyr et underholdende intervju, med sitater av typen:
"Nobody likes a smart-arse. You can't just walk into a pub with a book about atheism."
Nok et smarty-smarts indie-band hvor det er mer moro å lese intervjuene enn nødvendigvis å høre på musikken.
"Nobody likes a smart-arse. You can't just walk into a pub with a book about atheism."
Nok et smarty-smarts indie-band hvor det er mer moro å lese intervjuene enn nødvendigvis å høre på musikken.
Sarkozy digested!
De fleste som kjenner meg har sikkert på et eller annet tidspunkt fått mailet en link til den abfab ukentlige Guardian-spalten The Digested Read, hvor man komprimerer en aktuell bok i samme stil som den er skrevet. Det ultimate er punchlinen hvor man tilbyr boken i én setning, kalt 'the digested read digested'. Denne uken Nicolas Sarkozy presenterer sin visjon for sitt elskede Frankrike.
Og to gode kronikker i tilknytning til det franske valget - en om Nicolas Sarkozy og en om hvorfor Marie-Ségolène Royal vil tape valget.
Og to gode kronikker i tilknytning til det franske valget - en om Nicolas Sarkozy og en om hvorfor Marie-Ségolène Royal vil tape valget.
26. feb. 2007
Just say NO!
Al Gores tilhengere er overbegeistret etter at den selvhøytidelige eks-visepresidenten vant Oscar for sitt øko-schmøko kamprop An Inconvenient Truth og mener han bør kaste seg inn i racet for å bli Prez 2008. Nei, mener The Times, som foreslår 5 Oscar-priser ekstra til Gore dersom han står over fristelsen.
Kondomeriet
Så, vi kan altså forvente oss en mer fornuftig holdning til kondomer fra Vatikanet under den nye paven? De nylige ryktene om en sensasjonell update av offisiell romersk-katolsk policy på området viste seg likevel å være stor ståhei for ingenting.
Goats Do Roam!
Fantastisk ressurssløsing av forsvarsmidler i USA og Storbritannia! Meldes om eksperimenter der US soldater var involvert i forsøk på å stirre geiter i senk (vi får anta det var under mottoet: "geiter er ålreite dyr") og at UK forsvaret bedrev forskning på om man kunne utnytte psykiske krefter militært. "Psycho killer, Quest que cest, Fa fa fa fa fa fa fa fa fa far better, Run run run run run run run away." Noen som vet om det norske forsvaret noensinne har utforsket noe liknende?
Demented beauty
Vår mann Charlie Brooker gjør det igjen! Ikke bare har han lenge gitt oss Screen burn-spalten hver lørdag i Guardian. Nei, i fjor gav Guardian ham en spalte hver mandag også. Lord, you are kind!
Denne gang skriver han om hva som gjør en bok god:
I read the book from cover to cover, pausing occasionally to hurl it across the room in disgust. Even the typeface annoyed me. It was brilliant.
Det blir enda bedre når Brooker kan berette at hans nye favorittskribent er showbiz-bloggeren til Daily Star. Antakeligvis Storbritannias mest trashy avis. Jepp, går The Sun en høy gang hva smakløsheter gjelder. Må bare elske det!
Som vanlig - les også lesernes spydige kommentarer post-Charlies sure oppstøt.
Denne gang skriver han om hva som gjør en bok god:
I read the book from cover to cover, pausing occasionally to hurl it across the room in disgust. Even the typeface annoyed me. It was brilliant.
Det blir enda bedre når Brooker kan berette at hans nye favorittskribent er showbiz-bloggeren til Daily Star. Antakeligvis Storbritannias mest trashy avis. Jepp, går The Sun en høy gang hva smakløsheter gjelder. Må bare elske det!
Som vanlig - les også lesernes spydige kommentarer post-Charlies sure oppstøt.
Gourmet café de Rwanda
Wake up and smell the coffee! Trenden i retning av å drikke kaffe som er både etisk forsvarlig og ofte gjerne fra enkeltplantasjer fortsetter ufortrødent. Interessant når man også som i denne Guardian-artikkelen kan lese om at det bedrives opplæring av folk i land som Rwanda for at de skal kunne få beholde en større andel av overskuddet som den globale kaffehandelen genererer.
Artikkelen jeg refererer til er kanskje mest av interesse for kaffegourmeter eller folk med interesse for global (om)fordelingspolitikk og kaffeproduksjon. Men siden nesten alle liker kaffe kan jeg i hvert fall peke direkte i retning av gode kaffer fra Rwanda såsom denne via Union Coffee Roasters (finnes både pr postordre eller hos de største supermarkedkjedene i UK) eller den nydelige bourbon-kaffen fra Rusenyi Estate som er i salg hos London-baserte Monmouth Coffee eller hva med norske Solberg & Hansen som vet å kaste seg på en internasjonal trend som henter fin-fin kaffe fra Bukonya Estate. Sistnevnte tilgjengelig på en rekke kaffebarer over hele Norge eller direkte fra S&H.
Artikkelen jeg refererer til er kanskje mest av interesse for kaffegourmeter eller folk med interesse for global (om)fordelingspolitikk og kaffeproduksjon. Men siden nesten alle liker kaffe kan jeg i hvert fall peke direkte i retning av gode kaffer fra Rwanda såsom denne via Union Coffee Roasters (finnes både pr postordre eller hos de største supermarkedkjedene i UK) eller den nydelige bourbon-kaffen fra Rusenyi Estate som er i salg hos London-baserte Monmouth Coffee eller hva med norske Solberg & Hansen som vet å kaste seg på en internasjonal trend som henter fin-fin kaffe fra Bukonya Estate. Sistnevnte tilgjengelig på en rekke kaffebarer over hele Norge eller direkte fra S&H.
Oscar: vinnere og tapere
Nok en Oscar-utdeling overstått (liste over vinnere/nominerte). Begynner dog å bli nøyaktig ti år siden sist jeg satt oppe hele natten for å få med meg vinnerne mens det skjedde. Moro som det enn er å følge er det ikke nødvendigvis verdt å miste nattesøvn over en begivenhet du likevel ikke kan påvirke.
Så hva kan vi konkludere med årets Oscar? Mer forutsigbart enn på lenge. Martin Scorsese hentet hjem en velfortjent Oscar etter mange års iherdig innsats for å få prisen. Da jeg intervjuet ham i forbindelse med hans forrige film, The Aviator, brukte han omtrent halve intervjuet til å snakke om hvor lite Oscaren betydde for ham. Sure! Tror aldri jeg har opplevd et så lite ærlig intervjuobjekt som han akkurat da. Hvorfor så vanskelig for å uttrykke følelser? Sukk. Vi får tilgi ham siden han tross alt har gitt oss mye stor filmkunst opp gjennom årene. For alle som liker gangsta film er uansett The Departed midt i blinken.
Eneste lille overraskelse var forsåvidt at Eddie Murphy ikke fikk beste mannlige birolle for sin innsats i Dreamgirls. Kunne vært et fint lite plaster på såret for Eddie nå da hans eks, Mel "Scary Spice" Brown, snart føder deres barn og det blir sure farskapsbidrag å betale for komikeren som er blitt familieunderholder. Dreamgirls er hans beste innsats på så lenge jeg kan huske. (Ikke at dét nødvendigvis sier så mye...)
Ellers litt skuffet over at Pans Labyrint ikke vant mer enn to av de seks prisene den var nominert til. Fin-fin fabel i skjæringen mellom realisme, fantasy og psykologisk grøsser. Anbefales for alle som har likt regissør Guillermo del Toro sine tidligere filmer, såsom Hellboy og The Devil's Backbone, samt folk som rett og slett er nysgjerrig på filmer som ikke tilpasser seg Hollywood-malen for en happy ending. Et klassisk folkloristisk narrativ gjør likevel at Pans Labyrint har bred appell og filmen har også vært en kinosuksess i hele verden.
Så hva kan vi konkludere med årets Oscar? Mer forutsigbart enn på lenge. Martin Scorsese hentet hjem en velfortjent Oscar etter mange års iherdig innsats for å få prisen. Da jeg intervjuet ham i forbindelse med hans forrige film, The Aviator, brukte han omtrent halve intervjuet til å snakke om hvor lite Oscaren betydde for ham. Sure! Tror aldri jeg har opplevd et så lite ærlig intervjuobjekt som han akkurat da. Hvorfor så vanskelig for å uttrykke følelser? Sukk. Vi får tilgi ham siden han tross alt har gitt oss mye stor filmkunst opp gjennom årene. For alle som liker gangsta film er uansett The Departed midt i blinken.
Eneste lille overraskelse var forsåvidt at Eddie Murphy ikke fikk beste mannlige birolle for sin innsats i Dreamgirls. Kunne vært et fint lite plaster på såret for Eddie nå da hans eks, Mel "Scary Spice" Brown, snart føder deres barn og det blir sure farskapsbidrag å betale for komikeren som er blitt familieunderholder. Dreamgirls er hans beste innsats på så lenge jeg kan huske. (Ikke at dét nødvendigvis sier så mye...)
Ellers litt skuffet over at Pans Labyrint ikke vant mer enn to av de seks prisene den var nominert til. Fin-fin fabel i skjæringen mellom realisme, fantasy og psykologisk grøsser. Anbefales for alle som har likt regissør Guillermo del Toro sine tidligere filmer, såsom Hellboy og The Devil's Backbone, samt folk som rett og slett er nysgjerrig på filmer som ikke tilpasser seg Hollywood-malen for en happy ending. Et klassisk folkloristisk narrativ gjør likevel at Pans Labyrint har bred appell og filmen har også vært en kinosuksess i hele verden.
Troende vs ikke-troende
Står dagens kamp i den vestlige verden mellom troende og ikke-troende? Er det en langt mer fruktbar diskusjon enn hvorvidt man skal vende tilbake til et slags kristent verdigrunnlag som i stor grad er blitt erstattet av en mer humanistisk/agnostisk (eller dels også atteistisk tradisjon) i Vesten?
25. feb. 2007
Rock The Casbah?
Hallgrim Berg har visstnok skrevet en bok om den islamske trussel. Hm... er det virkelig mulig å ta på alvor en mann som i sin tid skrev leserinnlegget "Rock it, baby!", der han sterkt motsatte seg at offentlige midler skulle brukes på rock? Samtidig var det ifølge Berg tydeligvis helt greit å bruke penger på folkemusikk. Vi får anta at den helst må være norsk...
Et av de største problemene i denne "kulturdebatten" er at mange i likhet med Berg snakker om vestlige verdier. Men hva vil det si å være norsk anno 2007? Hva vil det si å være tysk? Hva vil det si å være britisk? Tja, ofte mangler de som er mest kritiske til såkalt fremmedkulturelle enhver idé om hvordan man identifiserer egen kultur. Kanskje det hele er et spørsmål om hvordan vi selger oss selv og vår kultur? Kanskje vi trenger mer spin? Kanskje det rett og slett er vi som trenger kursing for å lære om oss selv? Eller kanskje alle burde høre Rock the Casbah sammen?
Link for de som vil høre Clash-klassikeren. Minner også om at denne inkluderer tekstlinjen om tekstens sharif: "he thinks it's not culture". Khomeini and Berg would approve! Nok et eksempel på de kulturelle båndene mellom kristne og muslimske fundamentalister?
Et av de største problemene i denne "kulturdebatten" er at mange i likhet med Berg snakker om vestlige verdier. Men hva vil det si å være norsk anno 2007? Hva vil det si å være tysk? Hva vil det si å være britisk? Tja, ofte mangler de som er mest kritiske til såkalt fremmedkulturelle enhver idé om hvordan man identifiserer egen kultur. Kanskje det hele er et spørsmål om hvordan vi selger oss selv og vår kultur? Kanskje vi trenger mer spin? Kanskje det rett og slett er vi som trenger kursing for å lære om oss selv? Eller kanskje alle burde høre Rock the Casbah sammen?
Link for de som vil høre Clash-klassikeren. Minner også om at denne inkluderer tekstlinjen om tekstens sharif: "he thinks it's not culture". Khomeini and Berg would approve! Nok et eksempel på de kulturelle båndene mellom kristne og muslimske fundamentalister?
Overvåket?
Flere som syns at det er blitt rent for mye post-9/11 paranoia? For noen år var alle vennene mine bekymret over fremveksten av et overvåkingssamfunn. Nå synes det nesten som om folk flest ikke bryr seg. Enda verre er det at stadig flere betingelsesløst bejubler metoder de for få år siden ville fordømt. I antiterrorens navn ser det ut som om folk er villig til at fullmaktene for overvåking blir utvidet - i demokratiets navn! Bare den siste uken er det kommet forslag på begge sider av Nordsjøen om romsligere kår for overvåkerne - se BT og Guardian. Hit eit steg, og dit eit steg, så dansar vi inn i overvakingsstaten... (eller noe sånt).
Not in my name! Og man trenger knapt å minne om følgende visdomsord fra Benjamin Franklin for å skjønne at enkeltmenneskets frihet står over den form for illusorisk trygghet som den såkalte kampen mot terror representerer:
The man who trades freedom for security does not deserve nor will he ever receive either.
Ta bare debatten rundt muslimske kvinner og slør - der Economist slår fast at det nesten alltid er galt med forbud. Det er del av samme debatten, men av en eller annen grunn aksepterer vi at debatten rundt tema som er beslektet ofte foregår separat som om du kan "løse" én ting uten å takle andre problemstillinger. Farlig naivt!
Og ja, tilføyer en liten kommentar hvor man spør om headscarves er de nye afros...
Not in my name! Og man trenger knapt å minne om følgende visdomsord fra Benjamin Franklin for å skjønne at enkeltmenneskets frihet står over den form for illusorisk trygghet som den såkalte kampen mot terror representerer:
The man who trades freedom for security does not deserve nor will he ever receive either.
Ta bare debatten rundt muslimske kvinner og slør - der Economist slår fast at det nesten alltid er galt med forbud. Det er del av samme debatten, men av en eller annen grunn aksepterer vi at debatten rundt tema som er beslektet ofte foregår separat som om du kan "løse" én ting uten å takle andre problemstillinger. Farlig naivt!
Og ja, tilføyer en liten kommentar hvor man spør om headscarves er de nye afros...
WAGS!
Hvem kan vel glemme de engelske WAGs (Wives-And-Girlfriends) fra sist sommers fotball-VM? Fantastisk nok klarte britisk presse etter at England uungåelig nok ble slått ut å hevde at det var all distraksjonen skapt av de shopping-glade (evt -gale) konene og kjærestene til de engelske stjernespillerne som var skyld i den tidlige hjemturen. Hva med bare å akseptere at det engelske landslaget ikke er godt nok? Men i fravær av edle medaljer finner man på tv-konsepter så smakløse at du omtrent må være britisk for å forstå disse. For hva kommer ut av WAGs-hysteriet? Tja, noen som er klar for ITV-showet WAGs. Selvsagt! Enjoy!
Spartanske sandaler
Oops, hadde faktisk hele tre saker på trykk i gårsdagens BT-magasin (for de heldige av dere som fikk lest det). To av sakene har jeg jo forhåndsannonsert her på Droneland - Britney Spears fallout med eget hår og saken om de nye Marilyns fra Diana til Anna Nicole - men den tredje skulle egentlig på i mars, rundt tiden da filmen 300 har premiere. Magasinsaker legges kun i begrenset grad ut på nett, så kan dessverre ikke tilby noen linker.
Saken tar for seg antikken på film og fjernsyn, for i lys av suksessen til Ridley Scotts Gladiator er det kommet en håndfull tvilsom vare som har brakt tankene tilbake til Hollywoods flørt med antikken på sent 50- og tidlig 60-tall (en kurve som kan sies å ha gått til topps da Ben Hur vant 11 Oscar og Cleopatra senket denne typen megalomanske produksjoner - og det var neppe bare sminkebudsjettet til Liz Taylor som gjorde utslaget!). I tillegg har vi selvsagt fått tv-serien Rome, som har gjort en brukbar showing på seerstatistikkene, selv om den ikke når opp til camphetsfaktoren til 70-talls klassikeren I, Claudius.
Overskriften på 300/antikken-saken var "En gang var vi krigere" og ingressen lød så her:
Gladiators suksess slo ned som en bombe. Siden er vi blitt overrent av mer eller mindre tvilsomme filmer fra antikken. Vil episk anlagte 300 lykkes der hvor andre har feilet?
Kort om 300 (som har premiere rundt omkring i verden i løpet av mars) så fikk jeg med meg traileren da jeg så Mel Gibsons Apocalypto (ett av årets must-see og et tegn på at mannen er i ferd med å bli gal - bra omtale i Guardian hvor det trekkes tråder til alt fra Leni Riefenstahl til Werner Herzog). 300-traileren lovet bra. Både for fans av sandalfilm og alt som er Frank Miller-relatert - Sin City fans take note. 300 er i likhet med Sin City basert på en tegneserie og holder seg tett opptil visjonen til Miller. 300 er en film om helter. Nærmere bestemt de spartanske elitesoldatene som stod imot den persiske hær og har siden fungert som et mytologisk forsvar av vestlige verdier. Demokratiets redningsmenn, etc. Eller som David Bowie sang: Dann sind wir Helden, für einen Tag.
Saken tar for seg antikken på film og fjernsyn, for i lys av suksessen til Ridley Scotts Gladiator er det kommet en håndfull tvilsom vare som har brakt tankene tilbake til Hollywoods flørt med antikken på sent 50- og tidlig 60-tall (en kurve som kan sies å ha gått til topps da Ben Hur vant 11 Oscar og Cleopatra senket denne typen megalomanske produksjoner - og det var neppe bare sminkebudsjettet til Liz Taylor som gjorde utslaget!). I tillegg har vi selvsagt fått tv-serien Rome, som har gjort en brukbar showing på seerstatistikkene, selv om den ikke når opp til camphetsfaktoren til 70-talls klassikeren I, Claudius.
Overskriften på 300/antikken-saken var "En gang var vi krigere" og ingressen lød så her:
Gladiators suksess slo ned som en bombe. Siden er vi blitt overrent av mer eller mindre tvilsomme filmer fra antikken. Vil episk anlagte 300 lykkes der hvor andre har feilet?
Kort om 300 (som har premiere rundt omkring i verden i løpet av mars) så fikk jeg med meg traileren da jeg så Mel Gibsons Apocalypto (ett av årets must-see og et tegn på at mannen er i ferd med å bli gal - bra omtale i Guardian hvor det trekkes tråder til alt fra Leni Riefenstahl til Werner Herzog). 300-traileren lovet bra. Både for fans av sandalfilm og alt som er Frank Miller-relatert - Sin City fans take note. 300 er i likhet med Sin City basert på en tegneserie og holder seg tett opptil visjonen til Miller. 300 er en film om helter. Nærmere bestemt de spartanske elitesoldatene som stod imot den persiske hær og har siden fungert som et mytologisk forsvar av vestlige verdier. Demokratiets redningsmenn, etc. Eller som David Bowie sang: Dann sind wir Helden, für einen Tag.
24. feb. 2007
Det enkleste er gasspistol!
Gun, bomb, wallet, keys! Vet ikke hvor mye norske medier har plukket opp av siste dose gjengvold i UK, spesielt i det sørlige London. Heavy shit: kids som driver med sms-krangling før en og annen fjortis får en kule i hodet. Så sykt at det nesten får meg til å tenke på tekstene til de legendariske industri-hip-hoperne Consolidated (tenk litt i samme gate som Disposable Heroes of Hiphoprisy). Våpnene er ombyggede gasspistoler fra Russland hvor en veterinær (!) i Litauen står sentralt. Veterinærens kone var i sjokk da politiet knakket på døren:
"I was in complete shock. I had really had no idea. I don't know what went through his mind. I don't like to think about the impact he was having on London. I don't let my imagination go that far."
Guardian har mer.
"I was in complete shock. I had really had no idea. I don't know what went through his mind. I don't like to think about the impact he was having on London. I don't let my imagination go that far."
Guardian har mer.
La dem spise kake!
Tydeligvis en dag for å reflektere over vakre ting dette her. Kanskje det er derfor vi har lørdager? (Eller var det egentlig rollen til søndager? Man blir helt forvirret nå da alle dager er like...)
Uansett, det dreier seg selvsagt om Marie Antoinette. Etter biografien til Antonia Fraser og Sofia Coppolas film inspirert av boken, kommer nå en bok som ser på moten ved det franske hoff på Marie As tid. Ingen tvil om hva som må bli det neste: En bok med kakeoppskriftene til kokken til Marie A. Så får det heller våge seg om hun ikke akkurat uttrykte det kake-sitatet som hun har vært beryktet for siden. Det er jo uansett et forbannet bra sitat!
Uansett, det dreier seg selvsagt om Marie Antoinette. Etter biografien til Antonia Fraser og Sofia Coppolas film inspirert av boken, kommer nå en bok som ser på moten ved det franske hoff på Marie As tid. Ingen tvil om hva som må bli det neste: En bok med kakeoppskriftene til kokken til Marie A. Så får det heller våge seg om hun ikke akkurat uttrykte det kake-sitatet som hun har vært beryktet for siden. Det er jo uansett et forbannet bra sitat!
The Beautiful Ones
Nok en herlig hverdagsøkonomisak fra pennen til The Undercover Economist. Undersøkelser viser nemlig at velgerne vil ha politikere som er vakre. Andre undersøkelser viser at vakre mennesker tjener mer penger. Kanskje det hele kan være så ubehagelig som at vakre mennesker faktisk yter mer? Jeg sier bare: Don't hate me just cause I'm beautiful!
23. feb. 2007
Hillary i harnisk!
Det er "bare" 622 dager igjen til det amerikanske presidentvalget, hvor verken demokratene eller republikanerne er i nærheten av å ha avgjort hvem som blir deres kandidat. Men den siste ukes slag mellom ulike kandidater gjør at man nesten skulle tro valget var nært forestående.
Herlig spydig Times-kommentar som tar for seg det stadig mer anstrengte forholdet mellom tidligere First Lady Hillary Clinton og den afro-amerikanske utfordreren Barack Obama, med en herlig beskrivelse av fru Clinton: "(...) ,whose political skin is about as sensitive these days as Britney Spears’s cranium, (...)".
Grunnen til at Clinton-klanen er i harnisk er at den tidligere støttespilleren deres og Hollywood-mogulen David Geffen arrangerte en fundraiser for Obama og helte salt i såret ved å uttale følgende om le Clintons:
“Everybody in politics lies, but they do it with such ease it’s troubling.”
Word!
Herlig spydig Times-kommentar som tar for seg det stadig mer anstrengte forholdet mellom tidligere First Lady Hillary Clinton og den afro-amerikanske utfordreren Barack Obama, med en herlig beskrivelse av fru Clinton: "(...) ,whose political skin is about as sensitive these days as Britney Spears’s cranium, (...)".
Grunnen til at Clinton-klanen er i harnisk er at den tidligere støttespilleren deres og Hollywood-mogulen David Geffen arrangerte en fundraiser for Obama og helte salt i såret ved å uttale følgende om le Clintons:
“Everybody in politics lies, but they do it with such ease it’s troubling.”
Word!
Michael Islam?
George Harrison hadde buddhismen mens Cat Stevens vendte popindustrien ryggen, konverterte til islam og ble Yusuf Islam. Siden har kjendiser skaffet seg en blanding av det new age-aktige (Tom Cruise og scientologi) eller det obskure (Madonna og kabbalah). Og i dag ble det kjent at Michael Jackson vurderer å konvertere til islam ifølge den arabisk-jødiske avisen Panorama. Michaels bror og minor pop star Jermaine Jackson, som selv konverterte til islam i 1989, uttaler til den britisk-islamske avisen Muslim News at det nå er svært sannsynlig at Michael blir muslim. Nå skal vi likevel ta det hele med en teskje salt siden en annen arabisk avis, Khaleej Times, alt i desember 2005 kunne melde om det samme. Som kjent flyttet Jackson dengang til Bahrain og vurderer nå å flytte hele sin virksomhet til den lille gulfstaten. Visstnok for å slippe medieinnsyn i sine lyssky affærer. Om ryktene skulle vise seg å være riktige denne gang, kan vi kanskje se frem til å besøke The Michael Jackson Mosque i Bahrain neste gang vi er på ferie der? Aller først ut var likevel herlige sladrete The New York Post som så tidlig som i desember 2003 kunne meddele at Jackson hadde konvertert til islam. Dette man kaller once, twice, three times a Moslem...? (oj-oj, ufattelig cheesy kommentar!)
Apestreker
Sjimpansen Tumbo er en sensasjon ifølge forskerne. For første gang er det påvist at sjimpanser også lager seg våpen for å fange vilt. Hva blir det neste: at sjimpansebarn også leker cowboy og indianer? For som det antydes i teksten her finner vi jo stadig flere likhetstrekk mellom sjimpanser og mennesker. Vi venter i spenning!
Hummus-krise!
Skal innrømme at jeg ikke skjønte noen ting da jeg denne uken skulle kjøpe hummus. Først var de utsolgt i en butikk. Og så en til. Og så en til... Følte jeg hadde løpt gjennom halve sentrum øst i London da jeg fikk vite at det var oppstått noen problemer under produksjon av den delikate varen, som i løpet av få år er blitt en integrert del av britisk kosthold. Til tross for Fedon-diettens fokus på middelhavsdietten er fersk hummus fortsatt noe man ikke finner alment tilgjengelig i norske dagligvarebutikker. Helt ubegripelig siden produktet både er godt og sunt. Og langt bedre enn all den tomatsausen som trykkes ned over hodene på norske forbrukere hele tiden. Kanskje noen burde sette i gang en folkeaksjon for hummus i norske butikker?
The First Days of Disco
Ikke at det akkurat er noen nyhet at disko er kommet til heder og verdighet. Likevel godt at stadig flere forstår den innflytelsen diskoen har hatt på musikklivet siden. Vanskelig å forestille seg hele techno-revolusjonen eller mye av den hjemlige elektronikaen uten disko-revolusjonen. Minst like betydningsfull som punken... og med større kommersiell suksess!
Mange folk fra George McCrae til Nile Rodgers som uttaler seg i denne featuren om diskoens første (glade) dager (før drugsa tok overhånd). Og herlig å se at flere enn meg rater I Feel Love med Donna Summer (skulle gjerne lagt hele 15 minutters versjone her...) minst like høyt (hvis ikke høyere) enn Sex Pistols-klassikeren God Save The Queen.
Og - GISP! - det kommer en Chic CD-boks i mai!
Mange folk fra George McCrae til Nile Rodgers som uttaler seg i denne featuren om diskoens første (glade) dager (før drugsa tok overhånd). Og herlig å se at flere enn meg rater I Feel Love med Donna Summer (skulle gjerne lagt hele 15 minutters versjone her...) minst like høyt (hvis ikke høyere) enn Sex Pistols-klassikeren God Save The Queen.
Og - GISP! - det kommer en Chic CD-boks i mai!
22. feb. 2007
Soga om den einsame syklist
Visste vi det ikke? Syklister er farlige dyr. Spesielt når de er ensomme. Etter en rad brevbomber, som skadet 10 mennesker, kom politiet i Cambridge-traktene omsider på sporet av gjerningsmannen, som av sine naboer ble beskrevet som "bicycling loner". Høres nesten ut som plotet dersom J. M. Coetzee hadde begitt seg inn i kriminalromanens verden. Kanskje litt sånn retro semi-aristokrati stil der krimetterforskeren er modellert på en John Major aktig cricket-fan? Oh dear.
Men ikke alle er like blid for at syklister (ensomme eller ei) gjøres til syndebukker for noe som strengt tatt hvem som helst kunne gjort. The Guardians sykkelfaglige ekspert tar imot nyheten med et skeivt blikk fra sykkelsetet sitt. Og hvis dette frister til en London-tur og mer sykler (sans bomber) er denne utstillingen på sykkelbutikken Velorution (15 mars til 15 april) kanskje verdt å få med seg? Nederlandsk fotograf stiller ut bilder av syklister i Amsterdam fra boken Fietsen.
Men ikke alle er like blid for at syklister (ensomme eller ei) gjøres til syndebukker for noe som strengt tatt hvem som helst kunne gjort. The Guardians sykkelfaglige ekspert tar imot nyheten med et skeivt blikk fra sykkelsetet sitt. Og hvis dette frister til en London-tur og mer sykler (sans bomber) er denne utstillingen på sykkelbutikken Velorution (15 mars til 15 april) kanskje verdt å få med seg? Nederlandsk fotograf stiller ut bilder av syklister i Amsterdam fra boken Fietsen.
Ibsen vs Wagner
Ibsen-året er kanskje omme, men Henrik Ibsen-revivalen fortsetter for fullt. Ikke bare i Norge. Denne uken hadde John Gabriel Borkman premiere på Donmar Theatre i Covent Garden i London. Jeg har utelukkende sett strålende kritikker av stykket, som blir vist frem til 14. april.
"This is Wagner in a frock coat," jubler The Guardian og gir fire av fem stjerner og peker på den menneskelige galskap i å velge makt fremfor kjærlighet. Avisen konkluderer:
"This is an excellent revival that reminds us Ibsen and Wagner were brothers under the skin in charting the insanity of power."
The Times stemmer i og siterer Edvard Munch, som kalte stykket for “the most powerful winter landscape in Scandinavian art”.
Låter som obligatorisk vare for alle som planlegger tur til London de neste par månedene? Så lenge man får billett. Med denne typen omtaler og teaterets gode rykte (det var her American Beauty-regissør Sam Mendes skapte seg et navn som regissør før han gjorde Hollywood) blir det nok kamp om billettene!
"This is Wagner in a frock coat," jubler The Guardian og gir fire av fem stjerner og peker på den menneskelige galskap i å velge makt fremfor kjærlighet. Avisen konkluderer:
"This is an excellent revival that reminds us Ibsen and Wagner were brothers under the skin in charting the insanity of power."
The Times stemmer i og siterer Edvard Munch, som kalte stykket for “the most powerful winter landscape in Scandinavian art”.
Låter som obligatorisk vare for alle som planlegger tur til London de neste par månedene? Så lenge man får billett. Med denne typen omtaler og teaterets gode rykte (det var her American Beauty-regissør Sam Mendes skapte seg et navn som regissør før han gjorde Hollywood) blir det nok kamp om billettene!
Tasmanske småjævler
Better the Tasmanian devil you know? Selv om jeg ikke er alment kjent som noen aktiv dyreverner (er aldri blitt kalt Doktor Dyregod akkurat), ble jeg likevel grepet av skjebnen til dyret man kaller the Tasmanian devil (med videre link til de som vil hjelpe aktivt). Åpenbart var dette lille dyret, som er på størrelse med en rev, i sin tid en naturlig del av dyrelivet i hele Australia, men nå er det visstnok mindre enn 75.000 igjen - og kun på Tasmania, også et kjekt reisemål.
Personlig var jeg svak da jeg leste følgende om dyret (fra den første av linkene over):
"The devil is a brave animal, a survivor, and it does a lot of good. (...) It will even eat maggots from the behinds of sheep."
Personlig var jeg svak da jeg leste følgende om dyret (fra den første av linkene over):
"The devil is a brave animal, a survivor, and it does a lot of good. (...) It will even eat maggots from the behinds of sheep."
Fight the power!
Om hvorfor makteliten betrakter det flerkulturelle som en trussel. Ingressen lyder så her:
Diversity isn't dangerous because it breeds suicide bombers, but because the state depends on a tight cultural consensus.
Teksten rommer også en fin-fin kritikk av den moderne staten og våre forestillinger om nasjonal identitet. Les mer her.
Diversity isn't dangerous because it breeds suicide bombers, but because the state depends on a tight cultural consensus.
Teksten rommer også en fin-fin kritikk av den moderne staten og våre forestillinger om nasjonal identitet. Les mer her.
Barbecue-testen
Gordon Brown eller David Cameron? Det er spørsmålet som stilles i denne kronikken, etter at en måling i The Guardian tidligere denne uken viste et 13 % forsprang for Tory-lederen. Noe som skulle bety rent konservativt flertall. Og som det påpekes i kronikken er det få som vil være uenig i at Cameron ville vinne det amerikanerne kaller "the barbecue test". Likefullt, her er mange gode argument for hvorfor - og hvordan - Brown kan/vil snu de negative målingene for Labour.
Som gammel Tory-sympatisør gjør det nesten litt vondt å si at Labour stort sett har gjort en god jobb. Enda verre er det å se en Tory-leder tråkke oppå alle de sakene som brukte å definere de britiske konservative. Eller for den saks skyld partier på høyresiden overalt. Camerons "hug a hoodie"-utspill er et godt eksempel på en politiker som fullstendig feilkopler politisk. Med et trylleslag underminerer han det som er ett av høyresidens trumfkort ved valg, kriminalpolitikken, ved å leke "soft on crime". (Aner vi slagordet: "soft on crime, soft on the causes of crime".) Hvorfor forandre politikk på ett av de få områdene hvor toryene faktisk har troverdighet?
Ellers har Cameron også kastet seg på miljøkarusellen. Noe som er vel og bra, selv om jeg tror at han ideologisk kommer til å slite mot Labour på dette området. En annen ting er at hans globale engasjement - både miljøvern og kamp mot global fattigdom (som Cameron også bruker mye tid på) - krever internasjonal samhandling. Paradoksalt nok holder Cameron samtidig fast på de konservatives EU-skepsis, inkludert motstand mot innføringen av Euroen i Storbritannia. Er det ikke et paradoks at Cameron vil ha internasjonale tiltak på utvalgte områder samtidig som han motsetter seg et tettere samarbeid i det overnasjonale organet (EU) som realistisk sett kan gjøre mest for å fremme de sakene han hevder ligger hans hjerte nærmest?
Selv om jeg ikke syns Gordon Brown er verken spesielt sjarmerende eller i utgangspunktet ligger meg nærmest politisk, fremstår han som langt mer troverdig enn den tidligere reklamemannen Cameron. Dessuten, de snart ti årene Labour har sittet ved makten har Brown vært finansminister. Når man ser på hvor bra britisk økonomi har klart seg i forhold til andre vestlige land bør man kanskje la tvilen komme tiltalte til gode?
Som gammel Tory-sympatisør gjør det nesten litt vondt å si at Labour stort sett har gjort en god jobb. Enda verre er det å se en Tory-leder tråkke oppå alle de sakene som brukte å definere de britiske konservative. Eller for den saks skyld partier på høyresiden overalt. Camerons "hug a hoodie"-utspill er et godt eksempel på en politiker som fullstendig feilkopler politisk. Med et trylleslag underminerer han det som er ett av høyresidens trumfkort ved valg, kriminalpolitikken, ved å leke "soft on crime". (Aner vi slagordet: "soft on crime, soft on the causes of crime".) Hvorfor forandre politikk på ett av de få områdene hvor toryene faktisk har troverdighet?
Ellers har Cameron også kastet seg på miljøkarusellen. Noe som er vel og bra, selv om jeg tror at han ideologisk kommer til å slite mot Labour på dette området. En annen ting er at hans globale engasjement - både miljøvern og kamp mot global fattigdom (som Cameron også bruker mye tid på) - krever internasjonal samhandling. Paradoksalt nok holder Cameron samtidig fast på de konservatives EU-skepsis, inkludert motstand mot innføringen av Euroen i Storbritannia. Er det ikke et paradoks at Cameron vil ha internasjonale tiltak på utvalgte områder samtidig som han motsetter seg et tettere samarbeid i det overnasjonale organet (EU) som realistisk sett kan gjøre mest for å fremme de sakene han hevder ligger hans hjerte nærmest?
Selv om jeg ikke syns Gordon Brown er verken spesielt sjarmerende eller i utgangspunktet ligger meg nærmest politisk, fremstår han som langt mer troverdig enn den tidligere reklamemannen Cameron. Dessuten, de snart ti årene Labour har sittet ved makten har Brown vært finansminister. Når man ser på hvor bra britisk økonomi har klart seg i forhold til andre vestlige land bør man kanskje la tvilen komme tiltalte til gode?
21. feb. 2007
Ung kvinne på randen...
...av et nervøst sammenbrudd? Det er vel det som har vært spørsmålet på leppene til alle som har befunnet seg i Britneysfæren den siste uken. Jeg har fått i oppdrag fra Bergens Tidende å skrive noe på henne til lørdag. Her er ingressen:
Britney Spears var det perfekte pop-produkt. Hun skulle være sexsymbol og jomfru på samme tid. Det måtte skjære seg.
I likhet med min sak om the new Marilyns (fra Diana til Anna Nicole) kommer denne i BT-magasinet på lørdag. Nok en grunn for flere til å kjøpe avisen!
Britney Spears var det perfekte pop-produkt. Hun skulle være sexsymbol og jomfru på samme tid. Det måtte skjære seg.
I likhet med min sak om the new Marilyns (fra Diana til Anna Nicole) kommer denne i BT-magasinet på lørdag. Nok en grunn for flere til å kjøpe avisen!
20. feb. 2007
We Need Some Money!
What's the colour of money? Kanskje ikke akkurat det man spør om i denne featuren om pengenes fremtid i The Economist, men hva gjør man vel ikke for å kunne legge inn referanser til cheesy 80-talls hits? I klartekst mener bladet/avisen at det blir mer og mer plastikk og mindre og mindre mynt. Hm, det er nesten så man blir nostalgisk. Samtidig er Economist et forfriskende alternativ til all sentimentaliseringen som får lov til å dominere i de fleste medier. Så vi hilser den nye pengefrie verdenen velkommen. I hvert fall så lenge personvernet blir respektert - og det gjelder like mye for offentlige myndigheter som for private selskaper.
19. feb. 2007
Vitenskap om drømmer
Hm, kanskje man skal avrunde kvelden når man ramler over saker som denne som foreskriver søvn som den beste medisin om man vil leve vel og lenge i landet... zzzzz!
Ukens motedilemmaer løst!
Midt oppi mer feature-skriving (nå om Britney, detaljer kommer) ramler man innom litt ymse knask på ulike områder, som ukens Ask Hadley hvor hun behandler akutte motespørsmål fra miniskjørt til hoodies... Måtte liksom bare legge ut en siste liten link sånn på tampen av en altfor lang skrivedag.
Dødelige drifter
Ah, stadig mer featureskriving om ymse poptrash-tema. Enda bedre når man kan skrive om de to universelle tingene som binder kloden sammen - kjærligheten og døden. Få har vel symbolisert dette sterkere enn Marilyn Monroe. Noe som er tydelig når man ser på alle som har forsøkt å få seg en lilletå av ikon-statusen til MM. Selvsagt uten å forstå at dersom du skal bli den nye Marilyn, så må det hele ende i tårer. Ikke at folk slutter å prøve, og i de tilfellene som kommer nærmest ender det nettopp galt. Ta prinsesse Diana for 10 år siden og Anna Nicole Smith sist uke. Dødelige drifter er (foreløpig) overskrift og slik ser ingressen ut på saken jeg skriver:
Ikke alle som har gått i Marilyn Monroes fotspor klarer å leve opp til hennes legendestatus. Noe man fikk en tragisk påminnelse om da Anna Nicole Smith døde sist uke.
Jeg jobber fortsatt med å komprimere teksten, som i beste uredigerte drøna-stil er i lengste laget. Dette skal på trykk i Bergens Tidendes magasin førstkommende lørdag og blir kanskje vel langt for å legges ut her på Droneland. Håper dog at BT legger varene ut på nett sånn at jeg kan linke dit til glede for nye og gamle lesere. De som har anledning til å kjøpe papirutgaven av BT oppfordres til dette; om ikke annet så for å lese mitt uvurderlige bidrag i sin formfullendte helhet.
Ikke alle som har gått i Marilyn Monroes fotspor klarer å leve opp til hennes legendestatus. Noe man fikk en tragisk påminnelse om da Anna Nicole Smith døde sist uke.
Jeg jobber fortsatt med å komprimere teksten, som i beste uredigerte drøna-stil er i lengste laget. Dette skal på trykk i Bergens Tidendes magasin førstkommende lørdag og blir kanskje vel langt for å legges ut her på Droneland. Håper dog at BT legger varene ut på nett sånn at jeg kan linke dit til glede for nye og gamle lesere. De som har anledning til å kjøpe papirutgaven av BT oppfordres til dette; om ikke annet så for å lese mitt uvurderlige bidrag i sin formfullendte helhet.
Sex on the internet? That's sad!
Nyheten om at en av grunnleggerne av homsedate-hjemmesiden Gaydar, Gary Frisch (RIP), er død, promptet meg til å dele noen tanker med en kamerat som tipset meg om nyheten. Han oppfordret meg til å legge disse ut på Droneland. Here goes...
Som med alt annet som blir en kommersiell suksess har Gaydar - slagord: "what you want, when you want it" - tilpasset seg bestemte konforme idealer. Eller kanskje det i dette tilfellet skal være 'idealer'.
Jeg var faktisk litt enig med Ivan Massow, en gay business type med politiske ambisjoner som jeg alltid har betraktet som litt for selvopptatt, når han i en fin-fin Guardian-feature påpekte akkurat dette med at det på Gaydar er oppstått en stereotyp av menn i ulike states of undress. Javisst og bevares, mange flotte kropper å se på på Gaydar (det skal dog være sagt at mange poster falske bilder... og tilbyr feil info om seg selv). Men om dette er eneste bruksområde blir det jo bare en slags pornoside in disguise. Forsåvidt greit nok for de som liker sånt. Personlig har jeg alltid syns at porno (straight or gay) er dørgende kjedelig. (Noe som neppe overrasker de som kjenner meg.) Dessuten finnes det nok av porno online - både hetero, homo og midt i mellom. For ikke å snakke om ute på fløyene... (Hm, låter nesten som et politisk renkespill.)
Jeg har f.eks. aldri helt forstått jenter som syns at homofile menn er så kjekke eller har så gode smak. Hvis noen hadde tatt seg en tur på badet i en av mine tidligere leiligheter hvor eieren (queer as fuck) hadde installert en gjennomsiktig glassvask som jeg helst vil forsøke å fortrenge fra minnet, og som alle - gay or straight - fikk latterkick av, så ville man kanskje kommet på bedre tanker. Girlz, homoer er like håpløse som menn flest. Cue: lang debatt om klisjeer, stereotyper, queens, bamser, kandelabersopere, osv osv.
Gaydar kan være glimrende for en shag. Siden er også et positivt tilskudd i land hvor homofili er forbudt eller man ikke uten videre kan være åpen homofil. Og sikkert bra når man drar på ferie om man på død og liv MÅ finne et homsemiljø dit man drar.
Jeg har vel det samme forholdet til Gaydar som jeg har i forhold til the gay scene generelt, litt take it or leave it. Jeg må verken henge rundt på homsesteder eller på Gaydar samtidig som jeg godt kan finne på å ramle innom begge. Mind you, da jeg leste denne saken slo det meg at det faktisk er lenge siden jeg var og cruiset på Gaydar sist. Og når folk jeg treffer blir litt for sykelig opptatt av å utveksle Gaydar-profiler siterer jeg gjerne en venninne av meg: Sex on the internet? That's sad!
Som med alt annet som blir en kommersiell suksess har Gaydar - slagord: "what you want, when you want it" - tilpasset seg bestemte konforme idealer. Eller kanskje det i dette tilfellet skal være 'idealer'.
Jeg var faktisk litt enig med Ivan Massow, en gay business type med politiske ambisjoner som jeg alltid har betraktet som litt for selvopptatt, når han i en fin-fin Guardian-feature påpekte akkurat dette med at det på Gaydar er oppstått en stereotyp av menn i ulike states of undress. Javisst og bevares, mange flotte kropper å se på på Gaydar (det skal dog være sagt at mange poster falske bilder... og tilbyr feil info om seg selv). Men om dette er eneste bruksområde blir det jo bare en slags pornoside in disguise. Forsåvidt greit nok for de som liker sånt. Personlig har jeg alltid syns at porno (straight or gay) er dørgende kjedelig. (Noe som neppe overrasker de som kjenner meg.) Dessuten finnes det nok av porno online - både hetero, homo og midt i mellom. For ikke å snakke om ute på fløyene... (Hm, låter nesten som et politisk renkespill.)
Jeg har f.eks. aldri helt forstått jenter som syns at homofile menn er så kjekke eller har så gode smak. Hvis noen hadde tatt seg en tur på badet i en av mine tidligere leiligheter hvor eieren (queer as fuck) hadde installert en gjennomsiktig glassvask som jeg helst vil forsøke å fortrenge fra minnet, og som alle - gay or straight - fikk latterkick av, så ville man kanskje kommet på bedre tanker. Girlz, homoer er like håpløse som menn flest. Cue: lang debatt om klisjeer, stereotyper, queens, bamser, kandelabersopere, osv osv.
Gaydar kan være glimrende for en shag. Siden er også et positivt tilskudd i land hvor homofili er forbudt eller man ikke uten videre kan være åpen homofil. Og sikkert bra når man drar på ferie om man på død og liv MÅ finne et homsemiljø dit man drar.
Jeg har vel det samme forholdet til Gaydar som jeg har i forhold til the gay scene generelt, litt take it or leave it. Jeg må verken henge rundt på homsesteder eller på Gaydar samtidig som jeg godt kan finne på å ramle innom begge. Mind you, da jeg leste denne saken slo det meg at det faktisk er lenge siden jeg var og cruiset på Gaydar sist. Og når folk jeg treffer blir litt for sykelig opptatt av å utveksle Gaydar-profiler siterer jeg gjerne en venninne av meg: Sex on the internet? That's sad!
Sutrehomopop?
Feature om Mika som jeg hadde på trykk i Bergens Tidendes søndagsbilag i går. Kun papirutgaven, så her følger saken i all sin glampop-gru. Sutrehomopop er forresten et begrep jeg og hagsa bruker som samlebegrep for sutrete homovokalister fra Morrissey til Antony. BT bruke faktisk "Sutrehomopop?" som overskrift etter at jeg opprinnelig hadde brukt dette mer diskret i bildeteksten. Det er håp for glamorøs popkunst i norske medier!
Form over innhold?
Eksess er stikkordet for en ny generasjon av artister, og ingen gjør camp som det nye stjerneskuddet Mika.
Mika har Freddie Mercury som forbilde og er så camp at Scissor Sisters ser ut som rene bedehusmenigheten i forhold. Britene elsker ham. Står resten av verden for tur eller blir det rent for mye?
På tampen av fjoråret stod britiske kommentatorer nærmest i kø for å utrope den libanesisk fødte 23-åringen Mika som det store musikknavnet i 2007. Suksessen lot ikke vente på seg. Alt i januar toppet debutsinglen Grace Kelly de britiske singellistene. I tidsriktig ånd kun som nedlastet låt et par uker før den fysiske singelen forelå i butikkene. Siden har britiske musikkritikere delt seg i to leire: De som håper at Grace Kelly-låten var et blaff og de som elsker hans hang til camp eksess.
I Storbritannia gikk albumet Life in Cartoon Motion sist uke rett til topps på salgslistene, samtidig som singlen også holdt stand på topp. En nesten uhørt prestasjon for en artist som knapt er blitt tørr bak ørene. I prosessen forhindret han indie-heltene Bloc Party fra å nå toppen med sitt andre album A Weekend in the City, som var en langt svulstigere affære enn bandets debut og slik en indikasjon på tendensen i retning av mer teater i pop-musikken. I kjølvannet av Scissor Sisters suksess er det åpenbart at camp (eller kitsch, alt etter smak) har sitt publikum - også i Norge.
Selv om det kan synes som om Mika med sin flamboyante opptreden ikke oppholder seg i noe skap nekter han i intervju etter intervju å snakke om seksualiteten sin. Kanskje lurt for en artist i startfasen av det som lover å være en langvarig karriere. Men når noen synger “I try to be like Grace Kelly” er det vanskelig å forstå behovet for å skape seg. Spesielt når han pumper camp-faktoren opp til ti ved å tilby lyrisk overflod av typen “So I try a little Freddie”. Mercury, selvsagt.
Født inn i en familie av eksil-libanesere havnet Mikas familie i London, hvor pappaen til Mika jobbet seg halvt ihjel for å sende ungene sine på kostbare privatskoler. En skolegang som Mika i uttallige intervjuer har omtalt som særdeles traumatisk. For Mika var ikke som sine medelever. Nei, han var en sart sjel som kledde seg rart og ble mobbet av alle de tøffe guttene på skolen. Noe som også skal forklare de selvmedlidende tekstene og den lett triumferende tonen som preger hans campe debut.
Men er vi nå blitt så hektet på camp at fremveksten av teatralsk pop er ustoppelig? Suksessen til Scissor Sisters, hvis fjorårsalbum Ta-Dah! nå nærmer seg platinastatus i Norge (mye takket være hitsinglen I Don’t Feel Like Dancin’), har banet vei for at artister kan slippe unna med nesten hva som helst. Om man ser på en rekke indie-artister fra Coldplay via Muse til Snow Patrol og The Killers, synes det nye mottoet å være at jo svulstigere jo bedre. Selv de jordnære nordengelske guttene i Kaiser Chiefs har annonsert at deres kommende andrealbum blir mer pompøst.
Selv om ingen av disse indie-rockerne med mainstream-appell er naturlige forbilder for Mika - tenk heller på ham som en britisk forlengelse av kanadierne Rufus Wainwright og Hawksley Workman - så er det tydelig at mer er bedre. Store stadion er flott og det å vise “ekte” følelser er bedre. Eller i hvert fall det å synes som om man viser følelser - så får heller historien bedømme om det hele var ektefølt eller ei.
Alt ligger til rette for at Mika vil bli en aldri så liten sensasjon når han besøker Norge i begynnelsen av mars. (Tør vi tippe på en over-the-top opptreden i Først og sist hos Fredrik Skavlan, den sikreste måten for å selge plater til det norske folk?) Så får vi håpe sutringen gir seg når Mika litt forsinket kommer seg ut av puberteten. Han bør være fornøyd nå da han har klart å ta “hevn” over gamle klassekamerater på sin helt egen måte.
Form over innhold?
Eksess er stikkordet for en ny generasjon av artister, og ingen gjør camp som det nye stjerneskuddet Mika.
Mika har Freddie Mercury som forbilde og er så camp at Scissor Sisters ser ut som rene bedehusmenigheten i forhold. Britene elsker ham. Står resten av verden for tur eller blir det rent for mye?
På tampen av fjoråret stod britiske kommentatorer nærmest i kø for å utrope den libanesisk fødte 23-åringen Mika som det store musikknavnet i 2007. Suksessen lot ikke vente på seg. Alt i januar toppet debutsinglen Grace Kelly de britiske singellistene. I tidsriktig ånd kun som nedlastet låt et par uker før den fysiske singelen forelå i butikkene. Siden har britiske musikkritikere delt seg i to leire: De som håper at Grace Kelly-låten var et blaff og de som elsker hans hang til camp eksess.
I Storbritannia gikk albumet Life in Cartoon Motion sist uke rett til topps på salgslistene, samtidig som singlen også holdt stand på topp. En nesten uhørt prestasjon for en artist som knapt er blitt tørr bak ørene. I prosessen forhindret han indie-heltene Bloc Party fra å nå toppen med sitt andre album A Weekend in the City, som var en langt svulstigere affære enn bandets debut og slik en indikasjon på tendensen i retning av mer teater i pop-musikken. I kjølvannet av Scissor Sisters suksess er det åpenbart at camp (eller kitsch, alt etter smak) har sitt publikum - også i Norge.
Selv om det kan synes som om Mika med sin flamboyante opptreden ikke oppholder seg i noe skap nekter han i intervju etter intervju å snakke om seksualiteten sin. Kanskje lurt for en artist i startfasen av det som lover å være en langvarig karriere. Men når noen synger “I try to be like Grace Kelly” er det vanskelig å forstå behovet for å skape seg. Spesielt når han pumper camp-faktoren opp til ti ved å tilby lyrisk overflod av typen “So I try a little Freddie”. Mercury, selvsagt.
Født inn i en familie av eksil-libanesere havnet Mikas familie i London, hvor pappaen til Mika jobbet seg halvt ihjel for å sende ungene sine på kostbare privatskoler. En skolegang som Mika i uttallige intervjuer har omtalt som særdeles traumatisk. For Mika var ikke som sine medelever. Nei, han var en sart sjel som kledde seg rart og ble mobbet av alle de tøffe guttene på skolen. Noe som også skal forklare de selvmedlidende tekstene og den lett triumferende tonen som preger hans campe debut.
Men er vi nå blitt så hektet på camp at fremveksten av teatralsk pop er ustoppelig? Suksessen til Scissor Sisters, hvis fjorårsalbum Ta-Dah! nå nærmer seg platinastatus i Norge (mye takket være hitsinglen I Don’t Feel Like Dancin’), har banet vei for at artister kan slippe unna med nesten hva som helst. Om man ser på en rekke indie-artister fra Coldplay via Muse til Snow Patrol og The Killers, synes det nye mottoet å være at jo svulstigere jo bedre. Selv de jordnære nordengelske guttene i Kaiser Chiefs har annonsert at deres kommende andrealbum blir mer pompøst.
Selv om ingen av disse indie-rockerne med mainstream-appell er naturlige forbilder for Mika - tenk heller på ham som en britisk forlengelse av kanadierne Rufus Wainwright og Hawksley Workman - så er det tydelig at mer er bedre. Store stadion er flott og det å vise “ekte” følelser er bedre. Eller i hvert fall det å synes som om man viser følelser - så får heller historien bedømme om det hele var ektefølt eller ei.
Alt ligger til rette for at Mika vil bli en aldri så liten sensasjon når han besøker Norge i begynnelsen av mars. (Tør vi tippe på en over-the-top opptreden i Først og sist hos Fredrik Skavlan, den sikreste måten for å selge plater til det norske folk?) Så får vi håpe sutringen gir seg når Mika litt forsinket kommer seg ut av puberteten. Han bør være fornøyd nå da han har klart å ta “hevn” over gamle klassekamerater på sin helt egen måte.
Rudy rennt! (eng tittel: Run, Rudy, Run!)
A message to you Rudy? Fin-fin feature om Rudy Giuliani sine sjanser som republikanernes kandidat ved US prez-valget i 2008.
18. feb. 2007
Haircut 100
Det er ikke bare Rune Rud(e)berg det er umulig å unngå i disse dager. Den nyskilte Britney Spears har tydeligvis bestemt seg for å vinne årets viktigste begivenhet - duellen med nylig kola-frie (really?) Whitney Houston. Også kjent som Britney vs Whitney (et tema man garantert vil vende tilbake til med urovekkende regularitet ettersom de nærmer seg duoens respektive comeback). Helgens begivenheter gir Britney en klar 1-0 ledelse etter at hun har viste at no hair days har tatt over for klassikeren bad hair days. Eller kanskje hun rett og slett har innbilt seg at det kommer en ny Alien-film og hun er i forberedelser til å overta rollen som Ripley etter Sigourney Weaver... Bedøm selv på bilder av Britney før og nå!
For den skal være blå...
Er det noen sammenheng mellom Rune Rudbergs blå dildo og høstens valgresultat? Kan dette være et første signal om et valgskred for høyresiden?
Kameraten min så seg nervøst omkring. Jeg lot blikket kretse forsiktig rundt i kaffebaren for å se om det var noen grunn til denslags paranoia. Det eneste jeg kunne registrere på spionradaren min var en lett mistenkelig dverg som med litt ekstra makeup kunne glidd rett inn i en litt over gjennomsnittet David Lynch-film.
Kameraten min lente seg over meg og hvisket meg inn i øret: “Denne uken kjøpte jeg Se og hør for første gang.” Jeg merket at jeg ble målløs. Nå var jeg også nervøs. Jeg lot nok en gang blikket sveipe over lokalet. Denne gang med en smule mer angstfylt blikk. Alt virket normalt. Jeg pustet ut. Ingen syntes å ha fanget opp at jeg delte bord med siste tilskudd på Se og hørs leserstamme.
Jeg la en finger på munnen til kameraten min og sa “Don’t speak”, som et ekko av Dianne Wiests Oscar-vinnende rolle i Kuler Over Broadway, siden jeg av en eller annen grunn alltid har identifisert meg med kvinneskikkelsene i Woody Allens filmer. Så hvisket jeg inn i øret hans: “Er du sikker?” Han så litt forbløffet ut, før han hvisket: “Hva mener du, er jeg sikker på om jeg har kjøpt Se og hør for første gang i mitt liv?” Jeg nikket med bedrøvet mine. Han senket blikket før han skamfullt nikket bekreftende.
Jeg la hånden min på skulderen hans som for å si at det er ok. Jeg tilgir deg. Kameraten min foldet hendene som om han sa en liten bønn. Han så direkte fredfylt ut der han satt. Jeg tenkte, sannelig, det er makt i de foldete hender. CD-spilleren i kaffebaren hadde hengt seg opp under avspilling av SexyBack, et sted midt mellom Justin Timberlakes vokal og Timbalands produksjon. Det var ikke lett å si hvorvidt dette var et velsignet øyeblikk eller om det bare var en pinlig stillhet som senket seg over lokalet mens betjeningen skiftet CD.
Ping-ping lød det fra datamaskinen min som annonserte: You’ve got mail. En email med tittelen: “Ut mot havet?” Jeg burde skjønt at jeg aldri skulle ha åpnet denne mailen. Selv om jeg forsøkte å beskytte øynene med hendene var det for sent. På bildet kunne man tydelig se Rune Rudberg med et (selv)tilfreds glis in flagrante med en navnløs blondine. I tråd med hva den jevne Rudberg-fan ville forvente oppå en sort skai-sofa. Kunne settingen vært mer 70-talls Norge? (Og det selv om Rune hadde sine største kommersielle suksesser på 80-tallet.) Med den ene hånden holdt den navnløse blondinen rundt lemmet til Rune. Med den andre plasserte hun en dildo opp i Runes anus. En BLÅ dildo!
Jeg så på kameraten min. Han satt fortsatt med foldete hender. Jeg så på bildet av Rune. Han også hadde foldete hender. Jeg så på avisen på bordet. En meningsmåling viste rent flertall for Høyre og FrP i bystyret Bergen. Fra høyttalerne sang Britney “give me a sign”. Jeg så på kameraten min, på bildet av Rune. De foldete hender. Dvergen på bordet bak oss reiste seg. Han var ikke stygg. Var det kanskje dvergen som skulle bringe sexy back? Var det dette Justin sang om? Grunnen under meg gav etter, men jeg kunne ikke bestemme meg for om dette var ren vertigo eller reality-tv versjonen av Mel Brooks Hitchcock-parodi. Jeg så meg fortvilet rundt etter spionkameraer da en mann kom inn. Han så ut som David Lynch. Han smilte til meg. Damn good coffee!
Gisp! Det var da jeg skjønte det. Like klart som om himmelen hadde åpnet seg. Kunne det være en sammenheng mellom Runes blå dildo og de foldete hender? Selvsagt. Blått samarbeid sammen med KrF. Var Høyre, KrF og FrP den nye hellige treenighet i Bergen bystyre? Jeg følte meg med ett nærmere min Gud og bestemte meg for å oppsøke min skriftefar samme ettermiddag. Selv om jeg i stigende grad var urolig for hvor mange Ave Maria formiddagens hendelser ville gi i straff.
Kameraten min lente seg frem mot meg igjen. Med tårer i øynene sa han: “Jeg var egentlig på vei for å kjøpe den boken til han tidligere Se og hør-journalisten om arbeidsmetodene i bladet.” Han tok en kunstpause. “Men da jeg gikk forbi kiosken og så ukens forside måtte jeg bare kjøpe Se og hør istedet. Jeg måtte ha den ekte varen.” Han så meg inn i øynene. Det var som om han var kommet over skammen. Han satte seg opp med rak rygg. Nå var det blikket mitt som sank.
Helt spontant spurte jeg ham: “Hva skal du stemme ved høstens valg?” Han så forbløffet på meg før han svarte: “FrP”, og la til et tilsynelatende obligatorisk “selvsagt”. For andre gang på én og samme dag var jeg målløs. Denne gang varte det heldigvis kun noen få sekunder. Så spurte jeg ham: “Hvorfor?” Han gispet: “Så du ikke bildene av hytta til Carl og Eli i Se og hør?” Noe jeg måtte innrømme at, nei, det hadde jeg ikke gjort. Kameraten min nikket triumferende.
Kameraten min så seg nervøst omkring. Jeg lot blikket kretse forsiktig rundt i kaffebaren for å se om det var noen grunn til denslags paranoia. Det eneste jeg kunne registrere på spionradaren min var en lett mistenkelig dverg som med litt ekstra makeup kunne glidd rett inn i en litt over gjennomsnittet David Lynch-film.
Kameraten min lente seg over meg og hvisket meg inn i øret: “Denne uken kjøpte jeg Se og hør for første gang.” Jeg merket at jeg ble målløs. Nå var jeg også nervøs. Jeg lot nok en gang blikket sveipe over lokalet. Denne gang med en smule mer angstfylt blikk. Alt virket normalt. Jeg pustet ut. Ingen syntes å ha fanget opp at jeg delte bord med siste tilskudd på Se og hørs leserstamme.
Jeg la en finger på munnen til kameraten min og sa “Don’t speak”, som et ekko av Dianne Wiests Oscar-vinnende rolle i Kuler Over Broadway, siden jeg av en eller annen grunn alltid har identifisert meg med kvinneskikkelsene i Woody Allens filmer. Så hvisket jeg inn i øret hans: “Er du sikker?” Han så litt forbløffet ut, før han hvisket: “Hva mener du, er jeg sikker på om jeg har kjøpt Se og hør for første gang i mitt liv?” Jeg nikket med bedrøvet mine. Han senket blikket før han skamfullt nikket bekreftende.
Jeg la hånden min på skulderen hans som for å si at det er ok. Jeg tilgir deg. Kameraten min foldet hendene som om han sa en liten bønn. Han så direkte fredfylt ut der han satt. Jeg tenkte, sannelig, det er makt i de foldete hender. CD-spilleren i kaffebaren hadde hengt seg opp under avspilling av SexyBack, et sted midt mellom Justin Timberlakes vokal og Timbalands produksjon. Det var ikke lett å si hvorvidt dette var et velsignet øyeblikk eller om det bare var en pinlig stillhet som senket seg over lokalet mens betjeningen skiftet CD.
Ping-ping lød det fra datamaskinen min som annonserte: You’ve got mail. En email med tittelen: “Ut mot havet?” Jeg burde skjønt at jeg aldri skulle ha åpnet denne mailen. Selv om jeg forsøkte å beskytte øynene med hendene var det for sent. På bildet kunne man tydelig se Rune Rudberg med et (selv)tilfreds glis in flagrante med en navnløs blondine. I tråd med hva den jevne Rudberg-fan ville forvente oppå en sort skai-sofa. Kunne settingen vært mer 70-talls Norge? (Og det selv om Rune hadde sine største kommersielle suksesser på 80-tallet.) Med den ene hånden holdt den navnløse blondinen rundt lemmet til Rune. Med den andre plasserte hun en dildo opp i Runes anus. En BLÅ dildo!
Jeg så på kameraten min. Han satt fortsatt med foldete hender. Jeg så på bildet av Rune. Han også hadde foldete hender. Jeg så på avisen på bordet. En meningsmåling viste rent flertall for Høyre og FrP i bystyret Bergen. Fra høyttalerne sang Britney “give me a sign”. Jeg så på kameraten min, på bildet av Rune. De foldete hender. Dvergen på bordet bak oss reiste seg. Han var ikke stygg. Var det kanskje dvergen som skulle bringe sexy back? Var det dette Justin sang om? Grunnen under meg gav etter, men jeg kunne ikke bestemme meg for om dette var ren vertigo eller reality-tv versjonen av Mel Brooks Hitchcock-parodi. Jeg så meg fortvilet rundt etter spionkameraer da en mann kom inn. Han så ut som David Lynch. Han smilte til meg. Damn good coffee!
Gisp! Det var da jeg skjønte det. Like klart som om himmelen hadde åpnet seg. Kunne det være en sammenheng mellom Runes blå dildo og de foldete hender? Selvsagt. Blått samarbeid sammen med KrF. Var Høyre, KrF og FrP den nye hellige treenighet i Bergen bystyre? Jeg følte meg med ett nærmere min Gud og bestemte meg for å oppsøke min skriftefar samme ettermiddag. Selv om jeg i stigende grad var urolig for hvor mange Ave Maria formiddagens hendelser ville gi i straff.
Kameraten min lente seg frem mot meg igjen. Med tårer i øynene sa han: “Jeg var egentlig på vei for å kjøpe den boken til han tidligere Se og hør-journalisten om arbeidsmetodene i bladet.” Han tok en kunstpause. “Men da jeg gikk forbi kiosken og så ukens forside måtte jeg bare kjøpe Se og hør istedet. Jeg måtte ha den ekte varen.” Han så meg inn i øynene. Det var som om han var kommet over skammen. Han satte seg opp med rak rygg. Nå var det blikket mitt som sank.
Helt spontant spurte jeg ham: “Hva skal du stemme ved høstens valg?” Han så forbløffet på meg før han svarte: “FrP”, og la til et tilsynelatende obligatorisk “selvsagt”. For andre gang på én og samme dag var jeg målløs. Denne gang varte det heldigvis kun noen få sekunder. Så spurte jeg ham: “Hvorfor?” Han gispet: “Så du ikke bildene av hytta til Carl og Eli i Se og hør?” Noe jeg måtte innrømme at, nei, det hadde jeg ikke gjort. Kameraten min nikket triumferende.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
