Helt naturlig Morten

Det er umulig å glemme Morten Harkets 1995-album «Wild Seed» etter å ha sett omslaget, som med sitt strandmotiv og Morten i en knapp vest som viser frem hans yoga-trente torso samtidig som en skrivemaskin (!) dingler ned fra hans høyre hånd, er noe av det ypperste man finner innen moderne popkultur når det gjelder å vise frem pretensjoner i grenselandet der naturmennesket møter jatta-jatta new age filosofi. Sånne nymotens greier, you know. Men vi visste jo allerede dengang at Morten ikke er som andre popartister. Noe han har gjort sitt ytterste for å leve opp til siden. Dette er også noe Droneland under sitt alter ego Sverre Drønen skriver om i sin spalte Pop-preik i Bergens Tidende (kommer på trykk lørdag 15. august, så tålmod...tålmod)

Under research til saken kommer man dog over mye rart. Såsom dette skrekkens øyeblikk, der Morten gjør duett med Bjørn-rockepresten-Eidsvåg, i noe som omtales som den offisielle «theme song» fra Speiderleiren på Skaugum i 1989 – «Det er ennå tid». Kan noen forestille seg at det er begått en verre duett i kongeriket Norge? Dette er et skrekkscenario for oss med god smak på linje med slik den daværende kultureliten må ha reagert på den norske punk-klassikeren «Heks på Skaugum» av Søt Hævn, der forresten manageren til Dum Dum Boys spilte før han ble en del av kulturfiffen.

Men det er flere synder som ligger begravd i den harketske historie. Såsom norske kritikeres manglende evne til å ta mannens pretensjoner på alvor og følgelig slakte de grufulle platene han har påtvunget uskyldige/dumme forbrukere. Ta bare denne femmeren fra VG for nevnte «Wild Seed» og sammenlikn med omtalen litt lenger ned i samme link hentet fra en britisk avis der de helt korrekt oppsummerer platen slik: «Han låter som Sting på en dårlig dag på dette dystre og pretensiøse soloforsøket.»

Med Morten på stranden? Droneland tror ikke det.

Planet of the Apps

Såkalte Apps (kort for applications), skapt for Apple sine iPhones, har revolusjonert mobiltelefoni-markedet. Mye skrullete – og unødvendige – ting som er laget. Såsom en app for å drikke en virtuell halvliter... For å sitere Primus: Call it, pointless!

Smått er godt

Den britiske vitenskapsskribenten Simon Singh er kommet i hardt vær etter at han i et innlegg i fjor kritiserte en del av påstandene som den britiske kiropraktorforeningen har fremmet som sannhet. Dette har ført til at Singh foreløpig har måtte bruke et sekssifret beløp (i britiske pund, altså et millionbeløp målt i NOK) for å forsvare seg på bakgrunn av en slurvete formulering i teksten sin. Ikke at det dermed betyr at han tar feil.

Minst like interessant er likevel etterspillet saken har fått. Singh, kjent for bestselgeren «Fermat's Last Theorem», har nemlig sine fans. Ikke minst blant folk som skriver om dette høyst frivillig på nett. At flere av disse er skeptiske til kiropraktikken burde ikke komme som noen bombe. Ergo har de startet kampanjer og lansert søksmål mot enkeltstående kiropraktorer som bruker litt for store ord om egen praksis. Et godt eksempel på hvordan nye digitale medier tar opp kampen og diskuterer tema som mer tradisjonelle medier ikke klarer eller våger å ta fatt i. Mer i denne saken av Ben Goldacre, velkjent fra The Guardians Bad Science spalte.

Fremad: Poesi!

Det var opplagt at noe var i gjære da Sarah Palin trakk seg som guvernør for den amerikanske delstaten Alaska. Og nå har Conan O'Brien i samspill med William Shatner funnet svaret: Sarah er en poet i forkledning. Var det dette Sly & the Family Stone mente da de proklamerte sine klassiske ord «my only weapon is my pen, a poet» på det legendariske albumet «There's A Riot Goin' On»...? Uansett, en fornøyelse å se og høre Shatner resitere Palins avskjedstale slik den burde ha vært fremført.

Taybarnstorming suksess

Under depresjonen på 30-tallet var det kun suppekjøkken så langt øyet kunne se når trengende trengte mat. Det sier vel litt om velstandsøkningen i samfunnet at man i dag har kjeder såsom Taybarns der de tilbyr mat fra £5,99 (rundt 60 NOK) etter spis-så-mye-du-vil prinsippet. Midt oppi nedgangstidene er dette den kulinariske sensasjonen på Storbritannias slitende (slitne?) restaurantscene. Selvsagt løser det ikke problemene til de som er aller fattigst, men det at markedet klarer å hjelpe de nestfattigste forteller en del om at folk flest er bedre off i dag enn man var for 70-80 år siden.

Svarte faen!

Kostholdsekspertene er over oss igjen og advarer oss mot kaloribombene som kaffebarene skaper under dekke av lekre navn som frappuccino, mappuccino, trappocinno, fuckocinno, ah what have you. Det de burde fokusere på er at disse drikkene er en stygg utvekst på samfunnets overskuddsrumpe. Og at de smaker skit. Sannheten er rett og slett at folk burde drikke kaffen svart. Det er den eneste måten å drikke kaffe på. Dersom du liker kaffe. Resten av fjolsene der ute kan jo drikke te-eller-noe-sånt.

The Insider

Interessant om en såkalt whistleblower innen den amerikanske helseindustrien, som vendte ryggen til et liv i luksus for å slåss for reform av det amerikanske helsevesenet slik at alle blir garantert en eller annen form for bistand om de måtte trenge det. Inkludert interessante fakta såsom dette:

«The US spends about 16% of GNP on healthcare, far more than France and Germany, which spend 11 to 12%. Yet those countries provide universal care.»

Holiday in Cambodia

Missegeneral Morten Traavik er i gang med nye Miss Landmine-eventyr. Etter suksessen i Angola (behørig nevnt i denne bloggen tidligere), står denne gang de heldige damer i Kambodsja for tur. Så får feminister og andre politisk korrekte si hva de vil.

Og, overskriften gav vel egentlig seg selv...

Liksom-

Det begynte med en uskyldig melding om at Morgenbladet virkelig ikke fortjener papiret avisen er trykt på. Eller båndbredden den opererer på. Det skjedde etter at Droneland dristet seg til å lese – eller rettere sagt begynne å lese på – en artikkel om Jens Stoltenberg. (Leseråd dersom du overhodet gidder: skum par-tre første avsnittene og hopp til de ti pkt på slutten.) En artikkel som utgav seg for å være liksom-spydig, liksom-vittig, liksom-analytisk og liksom-personlig, men som viste seg å være ingen av delene. Egentlig burde saken vært de ti punktene på slutten, men da seff spisset til slik at de faktisk hadde både underholdningsverdi og fortalte leseren noe av verdi.

Droneland fikk om ikke annet bekreftet at MB opererer med overlange, retningsløse artikler. En av flere grunner til at Droneland aldri har abonnert på denne selvtilfredse publikasjonen, som appellerer til en selvutnevnt gruppe wannabe-intellelle som stort sett bor i byliknende strøk. En gåte at publikasjonen er en av de siste årenes opplagsvinnere, men det finnes åpenbart mange wankers der ute.

Svaret fra en kamerat var at «MB trenger en fecal transplant!»

Noe som avstedkom følgende respons fra Droneland: «Gross!» Men digg tagline for nettavisen: «Powered by The Oklahoman – The State's Most Trusted News!» Man bare må elske amerikanernes hang til hyperbole – og tro på egen fortreffelighet!

Sveitsisk nasjonalisme

For de som måtte syns at vårt hjemlige tilbakeskrittsparti er drøy når det gjelder politisk agitasjon, bør ta en titt på egenannonsen litt ned på siden til Zürich-avdelingen til SVP (Schweitzerische Volkspartei) der de tar til orde for å demme opp for hverdagsvolden. Ingen tvil om hvem de legger skylden på: «Das haben wir den Linken und den Netten zu verdanken» skriver de som tittel til et bilde der pøbler på Clockwork Orange-vis banker opp en tilsynelatende helt uskyldig og tilfeldig person. Tilfeldig og vilkårlig vold er nemlig blitt et hett tema i Sveits etter et par hendelser av nettopp det slaget. Noe som gjør at ultrapopulistene i SVP ser sitt snitt til å sette i gang litt politisk drittkasting. Slik seg hør og bør og som norsk politisk debatt har altfor lite av. Ikke at Droneland helt kan se hvem av kandidatene som skal stå for friskhet i årets norske valgkamp.

Posøren Lars

At Lars von Trier er en posør og tidvis sjarlatan er gammelt nytt, spesielt for oss skandinaver. Men åpenbart klarer engelskmennene fortsatt å hisse seg nok opp over mannen at det endatil stilles spørsmål om sensur.

Når det er sagt, så rommer denne teksten til Bryan Appleyard en del gullkorn i hans typiske sarkastiske og tidvis dystopiske stil, selv om det på slutten blir vel mye moralsk formaning. Og de beste ordene går uansett til von Trier:

«When shown at the Cannes film festival, Antichrist provoked boos from the discerning and applause from the dimwits. A Daily Mail reporter asked Trier to 'justify' the movie. 'I don’t have a choice,' he replied, in his finest under­graduatese. 'It’s the hand of God, I’m afraid. And I am the best film director in the world. I’m not sure God is the best god in the world.'»

Si hva du vil om filmen, men von Trier har et ego som plasserer ham der oppe sammen med folk som Maradona, Lance Armstrong og Jeff Koons når det gjelder skamløs egenpromotering.

Sett det på representasjonskontoen!

Representasjonskontoer er det dårlig med i Dronelands verden, siden han som freelancer må betale sine egne utgifter. Men britene er flink på slikt. Veldig flink om man skal tro alle skandalene som har rullet over øyriket i kjølvannet av finanskrisens inntog. Og etter finanseliten og politikerne er det nå åpenbart BBC som er under lupen. Toppsjefene hos den britiske rikskringkasteren har nemlig lagt frem (blitt tvunget til å legge frem?) tall som viser at de har sløst bort noe slikt som 360.000 pund på ymse dill og dall. Nå er Droneland relativt avslappet til at man bruker penger på representasjon. Smålighet og gnitenhet fins det dog nok av. Det han derimot reagerer på er det man kan lese på innkjøpslisten:

«Over £800 of Molton Brown gift sets and toiletries claimed by BBC1 controller Jay Hunt (...)»

Molton Brown? Kunne ikke denne Jay ha funnet på noe litt mer stilfullt når hun endelig var i gang med å bruke så mye penger på kosmetika?

Sino-islamofobiske konsekvenser

Kinesere er ikke kjent for å være spesielt tolerante. Spesielt ikke overfor de mange minoritetsgruppene som han-folkegruppen har underlagt seg. Aller minst poppis er de muslimske uighurene i det vestlige Kina, på grenseområdene til bl.a. Afghanistan. De nylig opptøyene i disse områdene har vakt reaksjoner i Kina. Men det er klart at det å undertrykke muslimer i eget land kan få globale konsekvenser. Ikke minst i Afrika, der Kina har voksende økonomiske interesser og islam har økende misjonerende interesser. Det blir konflikter av slikt. Er denne nyheten om at en al-Qaida gruppe i Algerie vil gjengjelde mot kinesiske interesser i det oljerike nordafrikanske landet begynnelsen på en ny og «spennende» utvikling når det gjelder kinesisk imperialisme i Afrika?

Mistillit

Fins det noen samfunnsinstitusjoner som ikke er korrumpert tvers gjennom? Kan vi egentlig stole på andre? Hva gjør media med oss? Eksisterer vi egentlig? Det er noen av tingene Charlie Brooker undrer seg over i sin ukentlige spalte denne gang, der han bl.a. kommer inn på farene ved internettet:

«The internet. Can we trust in that? Of course not. Give it six months and we'll probably discover Google's sewn together by orphans in sweatshops. Or that Wi-Fi does something horrible to your brain, like eating your fondest memories and replacing them with drawings of cross-eyed bats and a strong smell of puke.»

Resistance is futile, som det het i en gammel sci-fi serie. Eller Trust No One, som det het i X-Files.

Fight Club

Det har vært mye fokus på at organiserte kampsporter a la det man finner i romanen/filmen «Fight Club» nylig er blitt eksportert fra USA (hvor denslags er blitt en større tilskuersport enn gammeldags boksing) til Europa, med store arrangementer i Tyskland nå i juni. Men det er åpenbart at det er mange unge menn der ute som føler seg undertrykt i det gjennomorganiserte samfunnet vårt og skaper sine egne fight clubs der de slår helseløs tilfeldige forbipasserende. Men det å redusere dette til en enkel og grei debatt om videospill og moderne medier blir for lettvint. Det som dog er interessant er å spørre seg selv hvorfor vi som mennesker er kommet så langt bort fra naturen (inkl vår egen menneskenatur) at vi blir skremt når volden rykker innpå oss.

Revolusjonspreik

Droneland registrerer at hans gamle favorittgerilja – den peruvianske Sendero Luminoso – har gjort et aldri så lite comeback i det siste... Hva skal man vel si? Revolusjonenes tid er ikke forbi?