Helt naturlig Morten

Det er umulig å glemme Morten Harkets 1995-album «Wild Seed» etter å ha sett omslaget, som med sitt strandmotiv og Morten i en knapp vest som viser frem hans yoga-trente torso samtidig som en skrivemaskin (!) dingler ned fra hans høyre hånd, er noe av det ypperste man finner innen moderne popkultur når det gjelder å vise frem pretensjoner i grenselandet der naturmennesket møter jatta-jatta new age filosofi. Sånne nymotens greier, you know. Men vi visste jo allerede dengang at Morten ikke er som andre popartister. Noe han har gjort sitt ytterste for å leve opp til siden. Dette er også noe Droneland under sitt alter ego Sverre Drønen skriver om i sin spalte Pop-preik i Bergens Tidende (kommer på trykk lørdag 15. august, så tålmod...tålmod)

Under research til saken kommer man dog over mye rart. Såsom dette skrekkens øyeblikk, der Morten gjør duett med Bjørn-rockepresten-Eidsvåg, i noe som omtales som den offisielle «theme song» fra Speiderleiren på Skaugum i 1989 – «Det er ennå tid». Kan noen forestille seg at det er begått en verre duett i kongeriket Norge? Dette er et skrekkscenario for oss med god smak på linje med slik den daværende kultureliten må ha reagert på den norske punk-klassikeren «Heks på Skaugum» av Søt Hævn, der forresten manageren til Dum Dum Boys spilte før han ble en del av kulturfiffen.

Men det er flere synder som ligger begravd i den harketske historie. Såsom norske kritikeres manglende evne til å ta mannens pretensjoner på alvor og følgelig slakte de grufulle platene han har påtvunget uskyldige/dumme forbrukere. Ta bare denne femmeren fra VG for nevnte «Wild Seed» og sammenlikn med omtalen litt lenger ned i samme link hentet fra en britisk avis der de helt korrekt oppsummerer platen slik: «Han låter som Sting på en dårlig dag på dette dystre og pretensiøse soloforsøket.»

Med Morten på stranden? Droneland tror ikke det.