Sanger i pandemiens tidsalder

Siden februar har Droneland under sitt alter ego Pop-preik skrevet en spalte som heter, ja nettopp, Pop-preik i Bergens Tidendes lørdagsmagasin. I avisen 16. mai hadde han denne saken på trykk, der mange av innspillene kom fra venner og bekjente som han herved kan få rettet en offentlig takk til. Dessuten gir dette muligheten også for de som bor utenfor BTs nedslagsfelt (spalten står kun på trykk i avisens papirutgave) til å lese spalten som altså gikk under overskriften «Sanger i pandemiens tidsalder»:

Er svineinfluensaen den største pandemien siden spanskesyken? Eller er alt bare medieskapt hysteri? Pop-preik finner svarene i musikklivet.

«IN FRANCE a skinny man died of a big disease with a little name» sang Prince da han i 1987 grep tidsånden på «Sign O’ The Times» med sin referanse til fremveksten av HIV og AIDS. Bruce Springsteen fulgte opp et tiår senere da han på «Streets of Philadelphia» sang «My clothes don’t fit me no more».

Dødelige sykdommer er ikke noe nytt og musikkartister har alltid sunget om epidemier og sånt. Operakongene Verdi og Puccini var glad i sine svakelige unge kvinner og lot hovedpersonene i «La Traviata» og «La Bohème» dø av tuberkulose.

Ifølge popmusikken er det likevel ingenting som gjør deg så syk som kjærligheten. Alt i 1958 slo Peggy Lee fast at «You give me fever, When you touch me, Fever all through the night». Tre tiår senere stønnet Bon Jovi at «I ain’t got a fever got a permanent disease, Your love is like bad medicine». Likefullt låter konklusjonen at «Bad medicine is what I need».

DA NYE MEDISINER kurerte gamle epidemier dukket det opp nye sykdommer. Særlig etter den seksuelle revolusjon. Det begynte med uskyldige sanger om personlig hygiene, som Dionne Warwicks «What do you get when you kiss a guy? You get enough germs to catch pneumonia». Fire tiår senere berettet rapperen Roots Manuva fra frontlinjen i dagens Storbritannia: «STD that have no names, Down in the clinic with a headfull of shame». Det som begynte med et kyss endte i fordervelse. Typisk oss hovmodige mennesker å tro at et rikere sexliv kunne fri oss fra skammen.

Ikke at det bryr oss at vi er syke lenger. Sytekulturen florerer og sykdom er nesten blitt et statussymbol. Noe Mudhoney slo fast alt i 1988 på «Touch Me, I’m Sick». Pink nøyer seg ikke med å så tvil om sin seksuelle legning. Med «You Make Me Sick» og «Just Like A Pill» bidrar hun også godt på sykestatistikken. The Soundtrack of Our Lives tar det like godt helt ut med «Dow Jones Syndrome» og gir kapitalismen skylden. Alltid godt med en skurk. Og hvem er vel bedre å peke på i disse krisetider enn finansindustrien?

KANSKJE VI HELLER skal lete på hjemmebane før vi tråler Wall Street for pandemier. Vinskvetten er smittet av «Den forbanna forkjølelsen», mens de i «Lodotten» tar for seg en patologisk stor navlelo-dott. Neppe pandemisk potensiale, men skulle symptomene melde seg er det bare å søke profesjonell hjelp. Da oppstår faren for at du faller for fastlegen din. Noe Thompson Twins vet alt om: «Doctor! Doctor! Can’t you see I’m burning, burning!» The Verve stiller seg mer kritisk til legemiddelindustrien: «The drugs don’t work, They just make you worse». Iblant er det da også best bare å holde sengen og høre Jahn Teigen ønske at du skal «Bli bra igjen».

Når det gjelder nye pandemier er det likevel best å lytte til artister på gateplan. London-jenten M.I.A. tilbyr fugleinfluensa på gjør-det-selv-vis som var hun den slemme lillesøsteren til Nigella Lawson: «Bird flu gonna get you, made it in my stable». Mens Kanye West designet en egen workout-plan før han flørtet med jentene på helsestudioet: «Ooh girl, your breath is harsh, cover your mouth up like you got SARS». Da gjenstår det bare for Pop-preik å glede seg til rappere i alle land integrerer ord som svineinfluensa og tamiflu i rimene sine.