Pandemisk preik

Endelig en kommentar som setter svineinfluensaen i sitt rette perspektiv. Perfekt med sleivspark til britenes eks-statsminister Tony Blair...

«Appropriately panicked, on Monday ministers plunged into their Cobra bunker beneath Whitehall to prepare for the worst. Had Tony Blair been about they would have worn germ warfare suits. British government is barking mad.»

...og Verdens helseorganisasjon (WHO)...

«The World Health Organisation, always eager to push itself into the spotlight, loves to talk of the world being "ready" for a flu pandemic, apparently on the grounds that none has occurred for some time. There is no obvious justification for this scaremongering. I suppose the world is "ready" for another atomic explosion or another 9/11.»

Mens norske medier på sin side bedriver tiden med å skrive vissvass av denne typen. Etter å ha slått fast på forsiden og i overskrift og ingress at leger hamstrer medisiner til privat bruk ifm svineinfluensaen, så koker saken i brødteksten ned til følgende:

«– Vi har fått mange bestillinger fra leger, og regner med at en del av det er til privat bruk, sier Pål Espen Johannessen, provisorfarmasøyt ved Apotek 1 Svanen i Bergen.»

En tilfeldig farmasøyt som BT snakker med regner altså med at leger bestiller til privat bruk. Droneland regner ikke med noe som helst og konkluderer istedet med at dette er slett journalistikk.

En skrue for mye

Ikea. Møbelkonseptet som noen elsker å hate og andre hater å elske. Eller som det heter på samtidsnorsk: Can't live with it, can't live without it. Nå har uansett Pinakothek der Moderne i München viet en egen utstilling til dette svenske massefenomenet, og Droneland ramlet over en herlig omtale av utstillingen. Et par smaksprøver:

Oft haben die Kinder die gleichen Namen wie die Produkte von Ikea. Dass Möbel überhaupt Namen bekommen, war die Idee von Brita Bayley, der Sekretärin von Ingvar Kamprad, der 1943 in Elmtaryd bei Agunnaryd I-K-E-A als Vertrieb für Haushaltsbedarf gegründet hatte und ab 1956 Möbel als Bausätze verkaufte. Einige Ikea-Namen sind einleuchtend, andere weniger: Ein rotlackiertes Regal heißt „Lack“, ein eckiger Schrank „Kubist“, das Pflegemittel für das Sofa „Säter“ heißt „Absorb“, das versteht man alles noch, aber: Warum ist ein „Kasten mit Deckel“ ein „Flört“ und ein Messer-Set „Legitim“?

Og litt lengre nedi teksten...

Ikea hat ganze Generationen aus der Wohnverschuldungsmisere befreit. Andererseits: Blutig geschlagene Finger, schiefe Bretter, falsch Verdübeltes, fehlende Teile - Beziehungen zerbrachen schon über dem nächtlichen Aufbau von Ikea-Schränken, und nicht immer trat zwischen „Ivar“, „Billy“ und „Hemnes“ das Familienglück ein.

Les mer her.

Kneblet ord

Droneland gremmes over de politisk korrekte som tror at de selv er så forbannet liberale og tolerante at de starter dustete fjesbokgrupper som «Vi som protesterer mot at Nina Karin Monsen får Fritt Ord-prisen for 2009». Typisk nok er samtlige av de fleste av de som protesterer mot at homohetseren Monsen får prisen repressively heterosexual. Hvorfor skal folk stadig vekk løpe rundt og være indignert på vegne av andre? Slikt er bare plagsomt umodent og nedlatende.

Smells Like Lars Sponheim

Charlie Brooker er som alle vil vite en av Dronelands favoritter. Enda bedre er det at mannen har to faste spalter i The Guardian. Iblant går Droneland dog glipp av spalten grunnet ymse gjøremål og da er det godt å motta følgende observasjon ifm Brookers siste Screen Burn fra Morten T, som mener at beskrivelsen av en reality tv deltaker minner påfallende om Venstre-leiar Lars Sponheim:

He looks like he throws himself roughly on to the bed each night, hungrily moving his hands all over his own body, trying to kiss himself deep in the mouth. If it were legal or even possible to do so, he'd probably marry himself, then conduct a long-term affair with himself behind himself's back, eventually fathering nine children with himself, all of whom would walk and talk like him. And then he'd lock those mini-hims in a secret underground dungeon to have his sick way with his selves, undetected, for decades.

En fabuløs sammenlikning!

Republican Party Reptile

Denne teksten er en glimrende oppsummering av den håpløse tilstanden i det republikanske partiet. Samtidig rommer artikkelen en veldig treffende beskrivelse av britisk politikk og samfunnsliv som Droneland selv har observert i det elitestyrte landet:

«In Britain, political change is always imposed from the top down - half a dozen people who have houses next door to each other in London come to an understanding, win a contest and impose their vision on the party, says the former Bush speech-writer David Frum.»

Etter å ha sendt ut link til teksten til en del venner fikk Droneland en del respons inkludert en en artikkel som han muligens har linket til tidligere, men som fortjener oppmerksomhet for sitt dypdykk ned i sjelen av det republikanske partiet dengang the neocons var på høyden. Eller for å si det rett ut...på båttur med løko-loko-right-wings. Som det heter i MasterCard-reklamen:Priceless!

Og som flere påpekte er det rimelig sprøtt at det faktisk fins folk som seriøst vil ha Sarah Palin som presidentkandidat neste gang. Vi får formode med Joe The Plumber som viseprezkand. Da går om ikke annet denne profetien til Paul Krugman i oppfyllelse:

«The party of ideas has become the party of Beavis and Butt-head.»

President Obama har dog arvet så mange problemer fra W-regimets tid at ingen ting kan utelukkes. Se bare på hvordan det stadig vekk oppstår panikk i finansmarkedet. Hvem vet hvor the average Joe lander ved neste korsvei: Beavis & Butt-head for prezident?

Laß mich dein Pirat sein

Heftig debatt om fildeling etter The Pirate Bay-dommen på nettstedet til metalprogrammet Pyro, der spesielt heavyrockar og høgskulelektor Tarjei Alvær Heggernes får føle piskeslagene til de hardtrockende masser. Forresten et nydelig bilde av Idol-dommer Asbjørn Slettemark der han står og gliser bredt på Grand Central i NYC.

Ung flukt

Hva var egentlig den nye franske bølgen? En herlig liten analyse av den såkalte «nouvelle vague».

Kokkejævel

Eller kanskje det i tilfellet Gordon Ramsay skal være kukkejævel? For ikke lenge siden uttalte kjendiskokken full av hubris nemlig følgende:

«My food hell is any ready meal. It’s so easy to prepare a quick meal using fresh produce but people still resort to ready meals that all taste exactly the same.»

Som alle vet er det ofte slik at folk som går knallhardt ut og uttaler seg så skråsikkert har svin på skogen. Således også Gordon. I dagens The Sun avsløres det nemlig at de overprisede måltidene på minst én av hans mange restaurantfranchises i London (og etter hvert dessverre også andre steder) slette ikke tilberedes på kjøkkenet der maten spises, men på et bakgatekjøkken i en heller nedkjørt del av sørøst-London. The hubris, the hubris...

Nå må Droneland legge til at den slags double standards slett ikke er uvanlig blant folk som selger overpriset kvalitetsmat og -drikke i London, så man burde egentlig ikke være overrasket over at en oppmerksomhetssøkende jålebukk som Ramsay tråkker uti på dennne måten her.

Dead to the World

Werner Herzog har filmet ved verdens ende, Antarktis, i sin nye film, «Encounters at the End of the World». Trenger man egentlig å si mer enn at dette er obligatorisk?

Gran Turismo

Du skjønner at krigen mot terror er kommet vel langt når klassepurken fratar en pensjonert østerriker bildene han har tatt av busstasjonen i Vauxhall i London. Og kan noen politikere snart ta seg sammen og fjerne den dustete begrensningen til 100ml væske for håndbagasje på fly. De eneste som tjener på det er terroristene som koser seg over all ståheien de har skapt. Er det rart vi slutter å stemme ved valg?

Kvitreposten

Strålende innlegg med kraftutfall mot media som ukritisk kaster seg på sosiale kommunikasjonsformer som Twitter, der spesielt den oppmerksomhetssøkende debattredaktøren til BT får gjennomgå:

«Sosiale nettverksmedier utgjer ein velorganisert kommunikativ opportunisme der det viktigaste er å skriva noko smart slik at vennene dine kan sjå kor smart du er. Twitter, Facebook og YouTube dreier seg i veldig stor grad om personleg posering for folk som føler dei har viktigare ting å seia enn andre. (...) Å breia seg overfor andre er gøy for den det gjeld, men det er ikkje spesielt viktig for samfunnet.»

Word!

(Takk til Jon R. for tips.)

Se med øret

Film er mer enn bilder, om noen skulle være i tvil om det, og stadig flere forskere blir bevisst på hvilken rolle lyd spiller for filmopplevelsen. Noe Droneland lenge har vært opptatt av og forsøkt å bevisstgjøre sine bekjente om. Mange har bokstavelig talt fått åpnet ørene og beriket sine kinobesøk ved å gjøre noe så enkelt som å høre like mye som de ser. «Se med øret» var forresten navnet på filmprogrammet til Studentradioen i Bergen på midten av 90-tallet.

Dollars & Sense

Den siste tids uro på valutamarkedet har gjort at den amerikanske dollaren har gjeninntatt sin posisjon som verdens reservevaluta etter at finansmarkedene en periode flørtet med euroen. I anledning at regimet i Zimbabwe midlertidig har avskaffet sin egen valuta, ser tyske Handelsblatt på hvilke valutaer som er verdt hva i forhold til dollaren for ett år siden og nå. Konklusjonen må bli noe slikt som den finske musikkakrobaten Jimi Tenor synger om: «I'm feeling hungry for the dollar bill, and I like it somehow».

Grensehandel

I Norge har man såkalt svenskehandel, som denne reportasjen viser så bedriver tyskere på landets østlige grenser med polskehandel (eller skal det hete polakkhandel...?)

Pet Shop Junior

Droneland har anmeldt det nye albumet «Begone Dull Care» fra den canadiske duoen Junior Boys i BT førstkommende tirsdag (jepp, han er tilbake i musikkanmelderrollen etter noen års avbrudd) og gir platen terning 5 med følgende begrunnelse:

«Begone Dull Care» er en kortfilm av den canadiske filmlegenden Norman McLaren. Nå har hans landsmenn Junior Boys oppkalt sitt tredje album etter denne. Man skulle derfor kanskje forvente at duoen ville begitt seg abstraksjonene i vold. Istedet har juniorlaget omfavnet sine indre hvite soulgutter og låter stadig mer som lillebrødrene til Pet Shop Boys. De er heller ikke ulik Warp-artistene Jamie Lidell og Fink, som også bringer elementer av pop, soul og elektro sammen, selv om Junior Boys har en mer elegisk popkvalitet der hvor warperne hengir seg til soulklisjeer. 80-tallet er fortsatt stedet hvor juniorene føler seg hjemme, og danner rammen for duoens sorgmuntre ballader og en rendyrket skitten men samtidig fløyelsmyk soulfunk. De som husker tilbake til tiåret kritikerne elsker å hate kan ane hint av produsenter som Arif Mardin og tidlig Jam&Lewis. Junior Boys kan sine referanser, samtidig som de forstår rammebetingelsene for en god poplåt. Nok en solid plate fra de canadiske guttene.

Fans av duoen kan altså glede seg til mandag 6. april da «Begone Dull Care» legges ut for salg.

Droneland har nå fått opplyst at albumet dessverre ikke er i handelen til 11. mai, så gamle og nye fans av elektropopduoen må nok smøre seg med tålmodighet i noen uker til.

Koreansk Disko

«This ain't no party, this ain't no disco, this ain't no fooling around» sang Talking Heads i klassikeren «Life During Wartime», som Droneland skal tilstå er der oppe blant hans favorittlåter. Det er Morten Traaviks siste stunt, den norske regissøren som for de flest er mest kjent for sitt notoriske Miss Landmine-prosjekt (som Droneland har skrevet om tidligere), der han utfordret diktaturet i Nord-Korea med intet mer enn en diskokule. Ideen var å bringe den første diskokulen ever til Nord-Korea. Og dersom de anno 2009 ikke har opplevd «the power of disco», var det på høy tid! Ellers blir det som Talking Heads fortsetter i sin tekst: «No time for dancing, or lovey dovey, I ain't got time for that now». Og denslags fravær av kjærleik og dekadense vil vi vel ikke ha?