Apropos kriseprat

Droneland noterer seg generelt at media ikke synes å ha lært noen verdens ting av terroren 11. september. Etter denne ble det mye prat om at media måtte gå i seg selv med sin bruk av retorikk fordi man hadde brukt opp de sterke ordene på trivialiteter. Åpenbart er intet lært, for media kaster fortsatt rundt seg med negativer. Slik at vi i disse dager har kriser (matvare, miljø, finans, jobb), katastrofer (mat igjen!), epidemier (fedme, sykdom), osv. En evig runddans i elendighet. Enough now!

Crisis? What Crisis?

Nok et innlegg i serien om at verden vil bedras. Denne gang nedgangstidene som media forteller oss om dag ut og dag inn. Nå er det opplagt selv for den som har levd en paddeaktig tilværelse under en stein at noen hver har levd over evne med flamboyante investeringer de siste årene. Men så galt er det da vitterlig ikke? Noe denne rapporten fra Iowa viser. I denne amerikanske delstaten sliter man med å finne nok kvalifisert arbeidskraft. Kanskje problemet ikke er så mye at vi er på inn i nedgangstider som at folk flest trenger å skjerpe seg og slutte å sutre i takt med media.

The Status, The Elite

Enda en ting man kan gi 68-erne skylden for, nemlig nedrakkingen på eliten. Innsiktsfull kommentar for de av oss som er opptatt av språk, makt og misbruk.

Tenk på et tall...

An apple a day keeps the doctor away, brukte det å hete. Men man kan lure på hva det er som driver de offentlig sponsede kampanjene for å få oss borgere til å spise fem porsjoner med frukt og grønt hver dag. Forvirrende nok er det også ulike retningslinjer for hva som gjelder og ikke gjelder i ulike land. Kanskje The Guardian er inne på noe av kynismen som ligger bak at så mange bedrifter helhjertet synes å kaste seg med på å gjøre oss sunnere ved å tilby oss overprisede ferdigmåltider som er "sunne" og inneholder et par av de hellige porsjonene med grønt. Kanskje på tide å gjøre opprør før vi alle ender opp som geitekillingen som kunne telle til 10?

Uten manus

Sharon Stones off-the-cuff bemerkning om at jordskjelvet i Kina skyldtes dårlig karma pga måten kinesiske myndigheter behandler Dalai Lama og Tibet på har ført til at hun mister jobben som ansikt for motehuset Christian Dior, som er livredd for å miste markedsandeler på det voksende kinesiske luksusmarkedet. Nok et eksempel på at Hollywood-skuespillere må beskyttes mot seg selv og aldri få lov til å snakke uten manus.

Puritanisme og singelliv

Financial Times sin filmkritiker Nigel Andrews ser på filmutgaven av Sex and the City (Sex og singelliv) basert på tv-serien og er ikke spesielt imponert. Han er dog imponert over utbudet av klær og sko for ikke å snakke om den ufrivillige humoren som filmen tidvis byr på:

Is there anyone who will take my confession? I have never seen a single episode of television’s Sex and the City. I offer no excuse, beyond my instinctive aversion to shows in which Americans pretend they are or can be sexually liberated. They are always hopeless at it – the Puritan ancestry tells – and so the results are always screamy, garish and winsome.

Klimt i øyet

For første gang får den østerrikske fin-de-siecle kunstneren Gustav Klimt en større retrospektiv utstilling i UK, noe som kan gi Droneland en unnskyldning for en sjelden tur til Liverpool. Interessant også hvordan Klimt-aktige elementer har funnet veien inn i motebildet nå i det siste. Dessverre mest på damemote-fronten. Sukk.

Krise i flyindustrien

Interessant nok står flyselskapene foran sin største krise nå da oljeprisen suser oppover. Faktisk større enn etter 11 september 2001. Den kriserammede flygiganten American Airlines går foran og kutter ned på tilbudet sitt. Et interessant paradoks er at dette vil ha en miljømessig sideeffekt. Mao er det markedet som sørger for at vi kanskje flyr mindre i fremtiden fordi prisene går opp heller enn all verdens forsøk på reguleringer fra ymse myndigheters side. Herlig ironisk...

Pro Logo

Egentlig på høy tid at også norske medier våkner opp til realiteten om at det ofte er bedre arbeidsforhold der hvor store multinasjonale konsern som frykter for tilsmussing av logoen sin er involvert enn der hvor ingen logo er å spore. Altså stikk i strid med teoriene i den overhypede No Logo-boken til Naomi Klein, som jo i seg selv ble en logo i sitt smart designete omslag. Årsaken er opplagt at bedrifter som har en kjent merkevare er opptatt av at denne ikke skal få et dårlig omdømme blant vestlige forbrukere. Heller Petter Stordalen som sjef enn ansiktsløse mellommenn som utnytter arbeidskraften sin.

(Og nok en gang takk til Morten for tips.)

Anus schmanus

En liten gave i ren belgisk sjokolade som gir begrepet ass to mouth en ny betydning...

(Takk til Morten for tips.)

Cherie Cherie Lady

Cherie Blairs har skapt bølger i Storbritannia med sin selvbiografi Speaking for Myself. Perfekt med menage-a-trois og en mystisk tidligere elskere av eks-statsministerfruen som kun går under klengenavnet... the Worm! Mye tyder likevel på at boken i tråd med selvbiografier flest ikke er spesielt lesverdig, slik at man bør nøye seg med høydepunktene. Eller kanskje enda bedre, overlate drøvtyggingen av teksten til the Guardians uforliknelige The Digested Read, hvor man komprimerer teksten i samme stil som den opprinnelige boken. Slik får man høydepunkter som denne beskrivelsen av hvordan Tony og Cherie giftet seg:

"Er, I know I've asked you to marry me, Cherie," Tony stumbled, "but don't mention it to anyone until I've checked with the focus groups to see if it's a good idea."

Eller denne om hvordan Cherie ble gravid mens Tony var statsminister, med et herlig uærbødig spark til dronningfamilien. En type sarkasme man ikke finner i norske medier, for sure:

Tony blanched when I told him I was pregnant in 1998. It was my fault. Tony and I always got really horny listening to the Queen shagging but I was too embarrassed to bring my contraceptive equipment to Balmoral.

Her er resten av The Digested Read.

Ingen luftbro for Tempelhof

Berlin-ordfører Klaus Wowereit står knallhardt fast på at Berlins legendariske flyplass Tempelhof skal stenges innen utgangen av året. Protester fra byens borgere og forslag fra en amerikansk investor om å sprøyte en halv milliard dollar inn i den lutfattige byens økonomi har falt på ordførerens døve ører. Hvorvidt det er flyplassens link til nazistene eller den amerikanske Marshall-hjelpen som gjør at Wowereit er så innbitt på å legge ned denne historiske flyplassen, forblir uvisst. Men en eller annen form for løsning burde vært funnet for å redde denne arkitektoniske perlen i Berlins midte heller enn bare å legge ned flyplassen uten klare alternativer for gjenbruk.

Official Secrets Orgy

Nå er den britiske etterretningstjenesten MI5 også blitt viklet inn i prostitusjons- og orgieskandalen til Formel 1-sjef og nazi-yngel Max Mosley. Om denne rapporten står til troende så var hustruen til en etterretningsoffiser en av de prostituerte. Herlig! (Og les gjerne noen av innleggene fra leserne nederst også...)

Ulyd fra Hollywood

The Times oppsummerer musikkarrieren til Hollywood-stjernen Russell Crowe slik:

"The poster boy for anger management fronted the curiously named 30 Odd Foot of Grunts, huffing and puffing his way through six albums of Oz pub rock from 1992 on. “You treat me like chocolate / Something to eat between meals,” he wailed on their Gaslight album."

Dette er del av en artikkel ifm med at Scarlett Johansson gir ut en plate med coverversjoner av Tom Waits-låter. What have we, what have we, what have we done to deserve this!?!

En mer passende omtale av frk Johanssons talenter (les: mangel på sådanne) enn den ukritiske omtalen i The Times er denne fra the Guardian hvor det primært er Woody Allen som får passet påskrevet. Ganske så subtil dissing av den unge damen:

"In the follow-up to Match Point, Allen made the disastrous decision to cast Johansson in the role that had previously been played by Louise Lasser, Diane Keaton and Mia Farrow - actresses who can actually act."

Kunsten å identifisere en terrorist

En muslimsk vitenskapsmann, Russell Razzaque, hevder å ha funnet en metode for å identifisere terrorister i ung alder. Og to regjeringer har allerede meldt sin interesse. En smarting denne Razzaque, som både klarer å være positiv muslim og samtidig lager til et mumbo-jumbo psykoanalytisk prosjekt som kan gi ham økonomisk støtte fra regjeringer som hysterisk kaster penger ut av vinduet i den såkalte kampen mot terror. Fantastisk!

Dødsjungelen

Mongo i Kongo. Hutuer fra Rwanda som holder til i noen av verdens største flyktningeleire har fortsatt ikke gitt opp tanken på å drepe tutsier, og for å sikre seg at krigingen fortsetter lærer hutuene nå opp sine barn. Slik fortsetter nok et trist kapittel i historien om barnesoldater.

Droneland leser for tiden boken Herzog on Herzog, der den tyske regissøren snakker om sin filmkunst. I hans rikholdige katalog finner man også dokumentaren Ballade vom kleinen Soldaten, om barnesoldater i Nicaragua. Herzog laget filmen sammen med Denis Reichle. Denne Alsace-fødte tyskeren har selv bakgrunn som barnesoldat da han som 14-åring ble rekruttert inn i Hitlers hær i det siste desperate forsøket på å holde allierte styrker ute av Tyskland. Etter at Reichle mirakuløst overlevde ble han takket være sine Alsace-røtter fransk statsborger og kjempet bl.a. i Indochina før han ble forfatter og filmfotograf.

Junk Food

Döner kebab er den mest usunne fastfooden slår forskere fast. Droneland er ikke overrasket.

Tittelholderen

Kunsten å gi et teaterstykke, en film, en bok, en plate, etc en god tittel!

Einstein-A-Go-Go

Albert Einstein stod ikke bare bak formelen E=MC2, men hadde meninger om mangt. Deriblant religion. Interessant nok takket han i sin tid også nei til å bli Israels andre president, og var sterkt skeptisk til påstanden om at jødene var guds utvalgte folk. Generelt syntes han å ha betraktet religion som en heller barnslig greie. En sekulær jøde av det klassiske slaget altså.

Feil fokus

Epidemologisten Elisabeth Pisani er aktuell med boken The Wisdom of Whores, der hun ser på hvordan penger og ressurser for å bekjempe hiv/aids brukes helt feil. Etter å ha jobbet i FN-systemet avdekker hun hvordan politisk korrekthet og religiøs fundamentalisme går hånd i hånd inn i dobbeltmoralen. Og boktittelen er ikke dårlig den heller!

Ritualistisk uærlighet

Er det slik at ærlighet alltid varer lengst eller er det tidvis bedre å ty til et rituale av uærlighet for å bevare borgerfreden?

Lurer vi oss selv?

En new zealandsk forsker hevder at menneskeheten er blitt mer intelligent med årene og at vi ble spesielt mye smartere i løpet av forrige århundre. Droneland lar seg ikke sånn uten videre overbevise. Det er åpenbart at det hele er avhengig av hvordan man definerer eller omdefinerer intelligens. At gammeldagse IQ-tester ikke er tingen er opplagt. Troen på at det moderne mennesket nødvendigvis er mer sofistiskert enn tidligere generasjoner er kanskje besnærende, men når det kommer til stykket kanskje like mye et utslag av en blanding av ønsketenkning og ikke minst intellektuelt snobberi.

Lykken er...

...å legge 9-til-4 jobben bak seg og begynne på nytt med en virksomhet der man er sin egen herre og mester. Såsom Rodney Holland som gikk fra jobb som lastebilsjåfør til å bli motorsagmassør. Nå har både sønnen og datteren hans også begynt å jobbe med motorsagen i hånd. Rodney er så stolt som bare en forelder kan være. Selvsagt. Men lykken er i hvert fall ikke å vansmekte bak rattet på en lastebil eller bak et tastatur for den saks skyld. Lykken er... motorsag!

Ødeleggelsesmaskin

Det går hit, det går dit, det er en ødeleggelsesmaskin... Litt lett omskrivning av en gammel pop-strofe og man nærmer seg gehalten i Jack Londons siste bok, The Assassination Bureau, Ltd. En bok han aldri fullførte, men som likevel ble utgitt etter hans død med oppdateringer foretatt av den amerikanske krimforfatteren Robert L Fish. En interessant bok rent filosofisk som handler om et byrå som dreper amoralske mennesker – og som har en interessant plot twist som viser at mennesket i sitt vesen er like mye amoralsk som moralsk. Akkurat den typen bøker som Droneland liker. Nettopp fordi de viser oss hva det vil si å være menneske.

Tastaturshopping

Hver tredje reise kjøpes på nettet. I hvert fall i Danmark om man skal tro denne artikkelen. Droneland synes det låter oppsiktsvekkende lavt, men tydeligvis er det fortsatt mange selv i vår del av verden som ikke synes online-shopping er noe spesielt gildt.

Etisk profitt?

Det er noe foruroligende med såkalte etiske kapitalister. Noe gammeldags moralistisk. Ikke at moral er galt. Moralisme derimot er en uting. Denne tankegangen om at man er moralsk mer høyverdig enn andre. I beste fall blir det en psykose, i verste fall kan det lede til en særegen form for altruistisk narsissisme. Denne tankegangen har uansett dype røtter, spesielt innenfor protestantismen og har funnet sin høyborg i den noe spesielle formen for sekularisme man finner blant såkalte liberals i USA. Såkalte er stikkordet for denne formen for moralistisk liberalitet, som har mer til felles med fascisme enn med klassisk liberal tenkning i skjæringen mellom David Hume og Adam Smith.

Dessverre begynner stadig mer av denne amerikanske "liberale" tankegangen å spre seg til Europa. Noe man ikke minst ser innenfor den voksende økofascist-bevegelsen. Så da Droneland bladde gjennom et tidsskrift kalt New Consumer merket han seg følgende utsagn fra en kaffeforhandler ved navn Grant Lang som eier selskapet Mozzo Coffee. Ooh, for et überkult navn. På spørsmål om det er uetisk å tjene penger svarer han: "No. It just depends what you intend to do with it." Mener han å si at måten han selv forvalter profitten sin på er mer etisk enn måten andre forvalter profitten sin på? Kan noen fortelle Droneland at dette er noe annet enn moralisme?

At New Consumer ikke helt er Dronelands blad bekreftes vel bare av vitsene de trykker i bladet: "Why are coffee beans like teenagers? Because they are always being grounded." Oh dear, med humor som det er det ikke rart at økofascistene sliter med omdømmet.

Tut og kjør med Boris?

Droneland kommenterer det britiske lokalvalget sist uke i nettutgaven til idétidsskriftet Minerva med hovedvekt på valget av den rappkjeftede og uberegnelige Boris Johnson som ordfører i London.

Privatlivets fred

Saken om Josef Fritzl som holdt sin datter skjult i 24 år og systematisk voldtok henne og hennes barn har sjokkert verden. Dessverre har få kommentatorer klart å gå inn på hva saken virkelig dreier seg om, noe Christopher Caldwell gjør i sin ypperlige spalte i FT. Her skriver han at det saken virkelig viser men som ingen våger å diskutere er at vi i vestlige demokratier har bygget opp en respekt for privatlivets fred som er gått så langt at vi ikke lengre våger å blande oss inn selv når vi føler at noe er galt.

Caldwell har også et annet godt poeng i sin kommentar. Han mener nemlig at mens dette i utgangspunktet kan synes som en tabloidsak, så er det interessant hvordan såkalte broadsheets – eller "seriøse" aviser – også skriver om saken. Han mener at dette er noe de burde gjøre oftere og antyder at kvalitetsmedier de siste tiårene har begynt med en selektiv form for nyhetsformidling etter prinsippet om at de skriver om det de tror at folk vil ha. I prosessen mener han at de ofte svikter sin rolle som nyhetsformidlere.