Finanskrise = tillitskrise

Interessante teorier i Neue Zürcher Zeitung om hvordan finanskrisen minst like mye handler om tillitssvikt som at det er en reell økonomisk krise.

Sveitsiske skriblerier

Om man skal tro denne artikkelen fra Die Zeit så står det ikke spesielt annerledes til i sveitsisk presse enn i norsk presse. Mange av tingene som tas opp her låter mistenksomt som tilstanden her hjemme: som at javisst er det en flora av småaviser, men de er små og provinsielle og skyr konflikter som døden. Samtidig er de kritiske røstene forlengst forsvunnet og istedet har man fått inn nye «proffe» folk som med lua i handa gjør som sjefene vil. Og mens man før hadde bladfyker som virkelig våget å mene og stå for noe, så er dagens redaktører mer opptatt av å løpe rundt på møter slik at de kan nettverke og selge seg selv med tanke på forestående fusjoner og oppkjøp og posisjonering i de nye mediehusene. Og midt oppi det hele sitter de og klør seg i hode og ræv og er helt ute av stand til å forstå hvorfor leserne forlater dem. Les om sveitserne her og se likheten.

Bæng og kræsj

Er det bare bæng og kræsj når biler blir til maskiner og maskiner blir til mennesker og vice versa i Transformers-filmene? Norske kritikere synes åpenbart det der de triller terningen til enere og toere. I Sverige finner man derimot røster såsom denne i Svenska Dagbladet, hvor man under overskriften «Nu ännu snyggare og elakare robotar» gir den andre filmen i serien skryt for dens smakfullhet og triller terningen til en femmer:

«Det bästa i uppföljaren är dock robotarnas estetiska utveckling. De är elakare och snyggare och bär spår av både Wall-E och Aliens; från små muterade hushållsmaskiner till enorma saker som suger i sig pyramiderna. I min recension av den förra filmen konstaterade jag att man skulle kunna visa maskinernas förvandlingssekvenser som modern konst. I år skulle konstkritikerna springa benen av sig för att förklara vad de postindustriella statyerna betydde i spåren av bilindustrins undergång. Det är hur vackert som helst (...)»

Tyskerne er dog mer måteholdne, dersom denne omtalen fra Die Welt er noe å gå etter. Men i beste tyske ånd er de grundige når de forsker i dypet av die Phänomenologie des Geistes des Transformators, og påpeker dessuten vittig nok (hvem er det som sier at tyskere ikke har humor?) at en av bilene til sponsoren General Motors er gått ut av produksjon. Hm, kanskje ikke så rart det er krise i amerikansk bilindustri...?

Når vi døde vågner

Droneland leste med interesse en artikkel i papirutgaven av svenske DN om utstillingen «Jag har kontakt med döda» som er del av prosjektet «Change/Cambio/Wechsel» på Rosendals Trädgård i Djurgården i Stockholm. Dessverre fant han ikke denne artikkelen igjen på nettet for å formidle videre, men ramlet istedet over denne saken om hvordan denne utstillingen er blitt vandalisert. Det er åpenbart mange åndspygmeer der ute. Ikke at vi behøver å være så altfor overrasket over det. Virker som en interessant utstilling dog. Kanskje enda mer nu.

Something Odd

...og i serien «duetter fra helvete» er vi denne uken kommet til Sissel Kyrkjebø og Odd Nordstoga som ikke bare truer men faktisk kommer til å gi ut en juleplate sammen i november. På tide å begynne å legge ferieplanene for vintersesongen altså!

Spydig sport

Det er mange som stryker med om dagen, og selv om flere av oss satte pris på den giftige pennen til sportsskribenten Steven Wells er det vel ikke å nekte for at hans dødsfall vil havne noe i skyggen av kong Michael. Men Droneland anbefaler disse minneordene med noen highlights fra mannens skriblerier, såsom disse visdomsordene om baseball:

«If ever a sport needed drugs, it's baseball.»

Nok en slik ubegripelig amerikansk sport som ingen andre skjønner bæret av.

Grusom kunst

Utfra omtalen i the New York Times må man si at utstillingen på MoMA i NY med arbeider av den belgiske modernisten James Ensor frister. Ikke minst med omtaler som dette som antyder at han var en forgjenger til den moderne popkulturen (men heldigvis uten den plagsomme politiske korrektheten som korrumperer mye av dagens kunstneriske uttrykk):

«He knew all the right art-world people but hated most of them and was sure they hated him. He was an aggrieved traditionalist with a pop-culture itch, equally entertained by Rubens and tabloid cartoons. (...) Although Ensor has long been a fixture in the art canon, he is also a fugitive presence. My guess is that a lot of people know his name without knowing quite who he is. Who can blame them? He’s hard to pin down. Gothic fantasist, political satirist, religious visionary: one minute he’s doing biblical scenes, the next the equivalent of biker tattoos, in a style that veers between crude and dainty. Just consider his self-portraits. Within the span of five years in the late 1880s he depicted himself as a cross-dressed dandy, a rotting corpse, a bug, a fish, Albrecht Durer and a crucified Jesus.»

Michael RIP

Michael Jackson (1958-2009). The King of Pop. Den største. RIP.

Katt lurt av psykolog

Hmm, så katter er ikke så smarte som katteentusiastene vil ha det til. Hvorfor er ikke Droneland overrasket...?

Dyr må være homo

Noe litt dansk-aktigt over den overskriften, siden Droneland er i Køben i skrivende stund. Da er det kanskje heller ikke så rart at han ramler over artikler som denne, der forskere har funnet ut at homoseksualitet ikke bare eksisterer i dyreriket men rett og slett er nødvendig. Hvorvidt det er en dyd av nødvendighet, sies det dog ikke noe om. Derimot er det også en link videre til en sak om to hannpingviner som oppdrar en pingvinbaby. Luvely!

Ørkenvandring

Først fikk man et Las Vegas uten synden i ørkenen i form av Dubai. Nå mener le Guardian at finans også snart kan bli en vekstnæring i ørkenstrøk i denne artikkelen hvor de hevder Qatar er det nye Sveits.

Wir sind die Roboter

Skribent og musikkelsker Paul Morley er kjent for sitt arbeid med The Art of Noise på det gloriøse 80-tallet og har de siste årene vært et fast innslag i Late Night Review på BBC2 på sene fredagskvelder, til stor glede for Droneland og alle andre som fyller hodene sine med så mye kultur at man gir seg selv en svulst – slik Gang of Four i sin tid uttrykte det. Uansett, nå er den godeste Morley i gang med en månedlig spalte for the Observers musikkbilag og alle hjerter gleder seg. Spesielt siden spalten er en eneste lang hyllest til Kraftwerk, som Morley omtaler som tidenes popband.

Bøgklubbing

For de som skulle være i tvil om at det virkelig er bedre på gay klubber enn på streite klubber på absolutt alle mulige måter, sjekk ut dette sitatet fra Adam Conn, hvis vaktselskap er dørvakter på en stor homseklubb i UK:

«1,700 men in there every Saturday night and not a single fight. Our guys love it.»

Og her er bilder av Adam og andre vaktmenn, sånn at dere har noe å glo på også.

Obamaramaparadoks

Droneland skrev nylig om hvordan US president Barack Obama prøver hardt – litt for hardt? – å være venner med alle, og hvordan stadig flere lurer på om det er feil strategi. Eller noe som kan få den entuasiastiske presidenten til å forskreve seg. Her er nok et op-ed bidrag fra New York Times som ser på hvordan hjembyen Chicago informerer presidentens beslutningsprosess før teksten konkluderer så her:

«This speech builds an idealistic facade on a realist structure. And this gets to the core Obama foreign-policy perplexity. The president wants to be an inspiring leader who rallies the masses. He also wants be a top-down realist who cuts deals in the palaces. There is a tension between these two impulses that even a sharp Chicago pol is having trouble managing.»

Tvitresyken

...og siden Droneland nevnte Twitter i forrige post, så er det kanskje på sin plass å henvise til en amerikansk undersøkelse som viser at 90 prosent av det som tvitres utføres av ti prosent av de som tvitrer. Åpenbart er det noen som har større behov for oppmerksomhet enn andre. Resten av oss kan jo bare ignorere disse, så kan de tvitre seg selv til døde.

Nett demokrati

«Im Internet ist vieles möglich. Nur mit Demokratie sollten wir es nicht verwechseln.» Således låter ingressen i denne saken fra Die Zeit som tar for seg at nettet til tross for mange gode sider slett ikke betingelsesløst må defineres som et demokratisk verktøy. Og teksten konkluderer så her:

«(...) Das Internet, bevor es großmäulig von E-Democracy redet, muss erst einmal eine angstfreie Gesellschaft in seinen Räumen erlauben, in der nicht jeder, aus Furcht vor seinem missgünstigen Nachbarn, sich unter den kleinsten gemeinsamen Nenner duckt. Oder noch einmal anders gesagt: Es steht außer Frage, dass im Netz ein bedeutender Beitrag zur Demokratie geleistet werden kann. Aber die gegenwärtigen sozialen Umgangsformen verraten keine Tendenz zur E-Democracy, sondern eher zum E-Bolschewismus.»

En grei liten påminnelse i disse Twitter-tider.

Venner for livet...?

En rekke medier, deriblant i en artikkel som typisk nok kun står på trykk i papirutgaven (men denne teksten kan fungere som en erstatning), påpeker at US-prez Barack Obama er så opptatt av å være venn med alle at det kan bli vanskelig å treffe klare beslutninger som bryter med den foregående administrasjonen når valgene på ett eller annet tidspunkt vil måtte treffes. Vil Obama bli et offer for sitt eget forsøk på diplomati?

Dette blir ikke mindre problematisk av at O på den ene siden preker fred og forsoning, mens han samtidig tilbyr en økonomisk krisepakke med favorisering av amerikanskeide bedrifter og således inviterer til en ny form for proteksjonisme. Noe som har bekymret tyske medier en god del.

Griechisch-makedonische Freundschaft

Det brygger opp til en ny konflikt på Balkan (når gjør det ikke det egentlig?) når makedonerne finner ut at de skal reise en statue av den greske helten og erobreren Alexander den Store midt i hovedstaden Skopje. Med opptøyene i Hellas i fjor friskt i minne er det vel ikke vanskelig å forestille seg at sinnene kan bli satt i kok av denslags frekkheter. Kanskje sint steinkastende ungdom kan bli den største greske eksportvaren siden Nana Mouskouri?

Sanger i pandemiens tidsalder

Siden februar har Droneland under sitt alter ego Pop-preik skrevet en spalte som heter, ja nettopp, Pop-preik i Bergens Tidendes lørdagsmagasin. I avisen 16. mai hadde han denne saken på trykk, der mange av innspillene kom fra venner og bekjente som han herved kan få rettet en offentlig takk til. Dessuten gir dette muligheten også for de som bor utenfor BTs nedslagsfelt (spalten står kun på trykk i avisens papirutgave) til å lese spalten som altså gikk under overskriften «Sanger i pandemiens tidsalder»:

Er svineinfluensaen den største pandemien siden spanskesyken? Eller er alt bare medieskapt hysteri? Pop-preik finner svarene i musikklivet.

«IN FRANCE a skinny man died of a big disease with a little name» sang Prince da han i 1987 grep tidsånden på «Sign O’ The Times» med sin referanse til fremveksten av HIV og AIDS. Bruce Springsteen fulgte opp et tiår senere da han på «Streets of Philadelphia» sang «My clothes don’t fit me no more».

Dødelige sykdommer er ikke noe nytt og musikkartister har alltid sunget om epidemier og sånt. Operakongene Verdi og Puccini var glad i sine svakelige unge kvinner og lot hovedpersonene i «La Traviata» og «La Bohème» dø av tuberkulose.

Ifølge popmusikken er det likevel ingenting som gjør deg så syk som kjærligheten. Alt i 1958 slo Peggy Lee fast at «You give me fever, When you touch me, Fever all through the night». Tre tiår senere stønnet Bon Jovi at «I ain’t got a fever got a permanent disease, Your love is like bad medicine». Likefullt låter konklusjonen at «Bad medicine is what I need».

DA NYE MEDISINER kurerte gamle epidemier dukket det opp nye sykdommer. Særlig etter den seksuelle revolusjon. Det begynte med uskyldige sanger om personlig hygiene, som Dionne Warwicks «What do you get when you kiss a guy? You get enough germs to catch pneumonia». Fire tiår senere berettet rapperen Roots Manuva fra frontlinjen i dagens Storbritannia: «STD that have no names, Down in the clinic with a headfull of shame». Det som begynte med et kyss endte i fordervelse. Typisk oss hovmodige mennesker å tro at et rikere sexliv kunne fri oss fra skammen.

Ikke at det bryr oss at vi er syke lenger. Sytekulturen florerer og sykdom er nesten blitt et statussymbol. Noe Mudhoney slo fast alt i 1988 på «Touch Me, I’m Sick». Pink nøyer seg ikke med å så tvil om sin seksuelle legning. Med «You Make Me Sick» og «Just Like A Pill» bidrar hun også godt på sykestatistikken. The Soundtrack of Our Lives tar det like godt helt ut med «Dow Jones Syndrome» og gir kapitalismen skylden. Alltid godt med en skurk. Og hvem er vel bedre å peke på i disse krisetider enn finansindustrien?

KANSKJE VI HELLER skal lete på hjemmebane før vi tråler Wall Street for pandemier. Vinskvetten er smittet av «Den forbanna forkjølelsen», mens de i «Lodotten» tar for seg en patologisk stor navlelo-dott. Neppe pandemisk potensiale, men skulle symptomene melde seg er det bare å søke profesjonell hjelp. Da oppstår faren for at du faller for fastlegen din. Noe Thompson Twins vet alt om: «Doctor! Doctor! Can’t you see I’m burning, burning!» The Verve stiller seg mer kritisk til legemiddelindustrien: «The drugs don’t work, They just make you worse». Iblant er det da også best bare å holde sengen og høre Jahn Teigen ønske at du skal «Bli bra igjen».

Når det gjelder nye pandemier er det likevel best å lytte til artister på gateplan. London-jenten M.I.A. tilbyr fugleinfluensa på gjør-det-selv-vis som var hun den slemme lillesøsteren til Nigella Lawson: «Bird flu gonna get you, made it in my stable». Mens Kanye West designet en egen workout-plan før han flørtet med jentene på helsestudioet: «Ooh girl, your breath is harsh, cover your mouth up like you got SARS». Da gjenstår det bare for Pop-preik å glede seg til rappere i alle land integrerer ord som svineinfluensa og tamiflu i rimene sine.

Kvinnemakt og -avmakt

Ukens Charlie Brooker-spalte fikk Droneland til å tenke på en klassisk setning av den skotske pop-poeten Ivor Cutler: «Women of the world take over, cause if you don't the world's gonna come to an end».