This Charming Man

På mandag for snart en uke siden så Droneland gode, gamle Morrissey live på The Roundhouse i London. En fornøyelig affære, som viste The Mozzer i fint & fandenivoldsk humør der han spilte noen av sine mer kontroversielle sanger fra National Front Disco til Irish Blood, English Heart foruten assorterte The Smiths-klassikere og flunkende nye låter, hvorav flere fungerte oppsiktsvekkende bra. Mot en backdrop av en ung Richard Burton bakerst på scenen slynget Moz ut spydigheter som åpenbart var rettet mot musikkavisen NME, som vokalisten har et langt hat/kjærlighet-forhold til. Relativt bra humør til tross var det åpenbart at Manchester-legenden ikke var dratt til fra sitt nåværende bosted Roma til London for å være hyggelig med pressen. Selv om han har et best of-album av solomateriale ute primo februar kansellerte han alle intervjuer - inkludert med Droneland. Men selv ikke The Guardian eller Mojo fikk intervjuer, så da så. Vi får derfor nøye oss med en passe ambivalent omtale av konsertene hans denne uken.

Hullo Boyz, Goodbye Chaps

Kanskje ikke så mye chaps i den kommende herremoten, men det er åpenbart at et stadig større antall kvinnelige designere liker å pine sine mannlige modeller like mye som mannlige designere liker å pine sine kvinnelige modeller ved å tvinge dem inn i klær de ikke ville blitt funnet død i. Tross alt, man skal være naken (ref Heath Ledger) eller i chaps om det gjør at man innbiller seg at man er cowboy i dødsøyeblikket. Uansett, en liten sneak peak inn i en klesverden de færreste av oss - gay or straight - kommer til å befolke i nullåtte.

Lobe job, anyone?

Droneland ville forstått det om noen tilbød ham en lube job, men en lobe job er derimot visstnok det siste heite innen kosmetisk kirurgi i New York. Det å løfte øreflapper som "sagger" er tydeligvis det man skal gjøre for å være kosmetisk korrekt og allerede har fått fikset alt annet som sagger på kroppen. To tanker man gjør seg når man hører om ting som dette er at det åpenbart er altfor mange folk med altfor mye penger der ute. Dessuten er det åpenbart at de samme menneskene har så mye fritid at de har tid til å skape hverdagsnevroser av det meste. Og ja, det forteller oss også at verden er splitter pine gal. Hva skulle vi gjort uten USA? Og Disney? Et twin peaks av ondskap vi ikke kunne levd foruten!

Liten perle av en film

Juno er blitt en sleeperhit på amerikanske kinoer og vant bl.a. prisen som beste film på filmfestivalen i Roma i oktober i fjor. Det er regissør Jason Reitmans oppfølger til satiriske Thank You For Smoking og har den strålende unge skuespilleren Ellen Page i tittelrollen som en tenåring som blir ufrivillig gravid. Filmen har et stilsikkert manus ført i pennen av debutant Diablo Cody - eks-stripper og kjent for bloggen The Pussy Ranch - som Droneland også har intervjuet. Følg med for saker på Cody et al i norske medier rundt slipp for Juno på norske kinoer fredag 8. februar. Og en av stjernene i filmen er musikken valgt ut av Kimya Dawson, ex-Moldy Peeches, noe som blir påpekt i denne artikkelen.

Dead Man Driving

Si hva du vil om Shafkat Munir fra Blackburn, oppfinnsom er 26-åringen, kanskje litt for kreativ når det kom til stykket. Da han hadde begått sin tredje fartsovertredelse på to måneder fryktet han at det kom til å koste ham lappen. Så han la en plan som antakeligvis kun var glimrende i hans eget hode - nemlig å ringe politiet under aliaset Rashid Hussain og opplyse om at Shafkat Munir var død. Som sagt så gjort. Politiet bad selvsagt om dokumentasjon på at Munir virkelig var død. En dødsattest - på urdu! - ble pliktskyldigst skaffet til veie. Problemet var bare at dødsattesten inneholdt grove feil. Politiet ble naturlig nok mistenksomme og ringte mobilnummeret som Hussain hadde oppgitt. Mobilen ble besvart av...Munir!

Ett års fengsel og inndragelse av førerkortet i halvtannet år ble resultatet. Åpenbart var det ingen i det britiske rettssystemet som var villig til å gi den unge Munir brownie points for kreativitet en gang. Les saken her.

Årets verste film?

Og nok et apropos (synes å være dagen for disse), Jack Nicholson var i London for å promotere filmen The Bucket List - norsk tittel: Nå eller aldri. Etter å ha sett filmen kan Droneland bare konstatere: ALDRI! Eller som de skånske rockerne bob hund så passende uttrykte det: "Nu eller aldrig? Aldrig, aldrig, aldrig!" En mer patetisk perse som aldri engang blir tårevåt skal du lete lenge etter på kino i år. At Nicholson ikke mottok sin 13. Oscar-nominasjon er fullt forståelig. Og mens thelondonpaper kanskje var slappe i sin kreative vridning av sitater gir avisens filmkritiker
Mark Samuels helt riktig filmen 1 av 5 stjerner og konkluderer følgende om regissør Rob Reiners fallende stjerne: "Once upon a time, Rob Reiner brought us classics such as Misery, Spinal Tap and Stand By Me. What the hell has happened?" I USA nærmer filmen seg 100 mill innspilte dollar på kino. Kan det være noen tvil om at landets posisjon som verdens stormakt nærmer seg slutten?

Villedende journalistikk

I et kort apropos til forrige bloggpost om Heath Ledger så ble Jack Nicholson tidligere denne uken på en pressekonferanse der Droneland var tilstede spurt om sitt forhold til den just avdøde australske skuespilleren. Til det svarte Nicholson at han ikke kjente Ledger og at de aldri hadde jobbet sammen. Likevel klarer gratisavisen thelondonpaper å gjengi overskriften: "Jack Nicholson: I warned Heath about sleeping pills." Hæh? Nå er forsåvidt resten av saken og sitatene korrekt gjengitt, men overskriften gir inntrykk av Nicholson nærmest var en mentor for Ledger. Men hva gjør man ikke for å tiltrekke seg flere lesere?

He's Not There

Siste intervjuet Heath Ledger (RIP) gjorde før han døde. Gjort i et anonymt strøk nord i London under filmingen av maverick-regissør Terry Gilliams nye film, The Imaginarium of Doctor Parnassus, som det nå brenner et blått lys for.

Mote på isen

Isdans er blitt fasjonabelt denne vinteren som aldri før, derfor passende med litt tips for den motebevisste. Og noen råd om cowboy boots i samme slengen...
(Bilde fra filmen Blades of Glory, gjerne omtalt som Zoolander on ice!)

Verdens morsomste mann?

For alle som måtte ha en soft spot for Chris Rock & hans uforliknelige humor er denne featuren fra the Guardian obligatorisk lesning.

BWP (Bitches with problems)

Lenge siden den gamle NME-sluggeren Julie Burchill har gitt lyd fra seg, men i et betimelig innlegg i the Guardian lurer hun på hvor det er blitt av the red-blooded bitch udødeliggjort i mang en klassisk Hollywood-film og forlanger et snarlig comeback!

Funky Buddha?

Det er ikke bare kirken i Vest-Europa som sliter med oppslutning hos et yngre publikum. Buddha er ikke hva han engang var, i hvert fall ikke om du spør japansk ungdom. Ergo har japanske buddhister satt i gang en sjarmoffensiv for å trekke til seg yngre medlemmer, inkludert besøk på barer og motevisninger. Buddhist fashion? Hm, låter like desperat - og nytteløst - som fremveksten av hippe TV-prester i Vesten de siste par tiårene. Eller er det noen der ute som savner Sunniva Gylver på fjernsynsskjermen?

Djevelsk bra spill

Ifølge filmskribent David Thomson er det ikke bare Coen-brødrene som er tilbake i toppform når de nå gjør film av Cormac McCarthys moderne western No Country For Old Men. Også den tidligere Oscar-vinneren Tommy Lee Jones er tilbake i en rolle som viser hva for en fenomenal skuespiller han er når han ikke bidrar til Hollywood-vrøvl av typen Men In Black.

Barne-TV-musikk

Hva har skjedd med musikken i fjernsyn for barn? Mens det før var eksperimentelle klanger som rådet grunnen er det som om en slags rasjonalitet er begynt å trenge gjennom i form av at alt skal være nyttig. Slik får man fenomener som Lazytown med sitt eplekjekke budskap, men der musikken leaves a lot to be desired ifølge The Times musikkskribent Pete Paphides:
It gets better if you watch Lazytown, but only as long as you turn the sound off. The show’s best intentions – rebranding fruit as “sports candy”, telling you to keep active – are undermined by a series of songs called the likes of Bing Bang and Energy, prolonged exposure to which leave you feeling as if you’ve been dragged up a dark alley and mugged by Aqua. So much for the healthy mission statement. If music was food, Lazytown would be mostly sugar and tartrazine.

Istedet burde man kanskje vende tilbake til de gamle idealer for barne-TV-musikk som blir beskrevet slik av Jonny Trunk, eieren av Trunk Records, som har gitt ut en rekke temamusikk fra gamle fjernsynsprogrammer på CD for første gang:
According to Trunk, the best children’s TV music is an imperfect fit between what the audience thinks it wants and the people who are around to provide it. Folk musicians ended up providing music for programmes such as Play Away and Bagpuss because the sort of people who went to folk clubs in the Sixties were BBC producers.

Tårevått hykleri

Riktignok halvannen uke siden Hillary lot en tåre hvile i øyekroken for å vinne primary-valget i New Hampshire, men som kjent fortsetter jo den amerikanske primærvalgkampen noe som betyr at det kan bli plenty med fin-fin Hillary-dissing fremover. Såsom dette bidraget fra the New York Post av skribent Michelle Malkin (takk til Asbjørn for tips):
"(...) the erstwhile anti-Tammy Wynette turned on the spigot and played damsel in distress (...)"

Og enda bedre er konklusjonen:
"So long, feminist hero. Hello, weeping willow. Anyone who believes Hillary spontaneously teared up and got emotional on the campaign trail has been in a coma the last three decades."

Hvit måned

Droneland lovet da året begynte at han i 2008 skulle velte seg i flere menn og drikke mer champagne. Gjerne i skjønn forening. I forlengelsen av dette bidro vår alles kjære Vampus med følgende tillegg til Dronelands løfte: "Passer fint med hvit måned. Kun hvitvin. Og champis!" Droneland like!

Maestroen, hans elsker og hennes Facebook-hevn

Den Oscar-nominerte komponisten Michael Nyman (bl.a. The Piano + Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker) er blitt tatt med buksene nede, om ikke akkurat pikken ute. En av hans ekser ble nemlig så forbanna på hans stadige sidesprang at hun laget en felle som fikk ham til å avbryte et opphold i Tokyo og satte seg på første fly hjem til London. Her skulle han møte en heit kvinne som han hadde flørtet med på Facebook. Dessverre for ham viste det seg at det var hans eks-elskerinne som hadde laget en falsk profil og cyber-forført ham. Enda mer forsmedelig er det at hun har ført dagbok over det hele og har en eksplosiv bok på trappene. Hevnen er som kjent alltid søt...

Ellers lurer Sunday Times-spaltist Andrew Sullivan på om presidentkandidat Barack Obama er den liberale Ronald Reagan i den forstand at han kan forene et splittet Amerika...?

Mens the Guardians musikkanmelder tar et blikk på noen av singlene som ble sluppet rundt årsskiftet og har følgende å si om hip-hoperen Common: "Common is the sort of rapper that middle-class white people love to play at dinner parties." Mens han skryter av Chicago-rapperens singel I Want You er han mindre begeistret for Björk og hennes nye bidrag
Declare Independence: "It's music for people who have stopped listening to the record and have decided that they love Björk because they fancy her a bit and she makes them feel a little more outré than they actually are."

Droneland 2008

Godt nytt år! Droneland har hatt en langsom start på det nye året i den evige stad, Roma.

Som antydet i fjorårets siste post blir det visse forandringer på Droneland i 2008. Droneland startet som et tilbud til venner som mente at de mange mailoutene hans kunne erstattes av et permanent tilholdssted på nettet. Noe som hyggelig nok har vokst på seg og trekker til seg norskspråklige lesere fra hele kloden etter hvert. For å gjøre dette mer praktisk i forhold til en voksende oppdragsmengde i Dronelands daglige virke som skribent, vil Droneland nå i utgangspunktet kun bli oppdatert én gang i uken. Den faste dagen blir lørdag, men dette kan forandre seg avhengig av hvor travel Droneland er, reisevirksomhet, etc.

Uansett, Droneland lover å fortsette å tilby den kritiske leser oppdateringer om poptrash og politikk på sitt uforliknelige vis.