Renaming Africa

As I was reading this piece about a brewing conflict about ownership to the river Nile, or rather its resources, I started thinking about its starting point of Lake Victoria: Why is this central African lake, located between Uganda, Kenya, and Tanzania, still named after an imperialist queen? Well, turns out it's also knows as Victoria Nyanza – and Ukerewe, The Eye of the Rhino, Nalubaale, Sango, and Lolwe. Still, why do we cling to the imperialist name when we speak of this lake in Europe? But at least good to see that the African names live on. And also that there are a number of names.

One of the unfortunate side-effects of globalisation is that everything and everywhere ends up with one name. Personally I for instance like the fact that Germans refer to Milano as Mailand, or Nice as Nizza. Or that the French call London for Londres. Let's hope it stays that way.

All this reminds of the discussions raging in South Africa about renaming the airport in Johannesburg after Oliver Tambo and renaming the capital Pretoria to its original African name, Tshwane. The airport is renamed, so how about getting around to renaming the rest of the country. If nothing else a visible symbol of laying apartheid to rest.

Y Viva Espana!

Spanish strikes apparently are different from French ones, where things actually do come to a standstill or at least makes travel extremely difficult for anyone needing to get from A to B, often having to rely on means of transportation that take ages to arrive. If at all.

In Spain they seem to react differntly to battlecries from the union leaders. As part of the austerity measures belatedly imposed by the Spanish government earlier this month, the unions tried to stir workers into action. Only it failed, if this report is to be believed:

«Madrid’s regional government, which runs schools and hospitals, said only 8% of workers stayed away. That is less than half those who call in sick, or find other reasons not to work, on a normal day.»

Hm, makes one think, maybe if they impose even more austerity then everyone will eventually show up for work? Cherish the thought!

Comfortably Numb (or how i have come to lose all interest in the arts)

Here's a typical case of why I've grown numbed by the art world and all those hanger-ons in that environment. Where everybody wants to be cooler than thou if not a creative themselves. And where people talk in a profound manner, as if there really is any depth to what they are talking about. Mainly what they say is bollocks anyway.

But this article is oh-so-typical. Some chattering class woman who loathes comic books, until she discovers «civilised» graphic novels. Complete with «meaning», and a «message», or whatever you can read into anything. And of course it's something like Marjane Satrapi's «Persepolis» which elicits this rapturous discovery that comic books need not be full of mean, muscled, masculine killing-machines. Mind you, if anything even these macho comic book figures have been adopted by the art world a long time ago, to render them devoid of any entertainment value whatsoever in the name of «analysis», or rather more like blah-blah-what-i-think-but-put-so-cleverly-my-bollocks-sounds-analytical.

No wonder I no longer attend art shows. I'd have to bring a sick bag just in case I couldn't stomach the audience there. Laibach used to say that «Wirtschaft ist tot». Ask me and I'd say that «Kunst is tot».

Kondomrakett i ræven

Morten Traaviks omstridte Hærverk-prosjekt flyttes fra Oslo til Bodø etter at det ble for hard kost med kondom-dekorerte raketter i tigerstaden. Som det skrives i denne artikkelen så satser de på at folk i nord tåler dette bedre enn «søringene». Og en av årets hittil beste overskrifter: «Tester kondomrakett på frilynte nordlendinger».

Modern Art Is Rubbish

Droneland har alltid likt konseptuell kunst, men likefullt så har også han de siste årene følt at det har vært vel mye substansløs hype i samtidskunsten. Dermed er det bare passende at denne artikkelen peker på fire viktige grunner til at samtidskunsten slik vi kjenner den er død: Den er begynt å bli formelbasert, den er narsissistisk, sentimentalitet har gjort sin retur og kynisme blir brukt som alibi. Ifølge artikkelforfatteren samsvarer disse tegnene med det forestående fallet til liknende kunsthyper opp gjennom historien. Tross alt heter det seg at livet går i sykluser.

De «sosiale» medier

Droneland diskuterte nylig sosiale medier med en venninne, og hun hadde noen gode observasjoner av denne formen for kommunikasjon – som ofte er på grensen til å være en rekke monologer som finner sted parallelt med hverandre eller også fremstår som et forum hvor folk kan skulderklappe hverandre virtuelt (les: at det ikke er det samme som å få denne oppbackingen direkte fra et annet menneske).

Hun påpekte at hun aldri følte seg så ensom som når hun var på sosiale medier. Droneland forsto hva hun mente, ref det han nettopp skrev om monologer. For hva er vitsen med å høre sin egen stemme når det er så mye bedre å lytte? Selvsagt handler all kommunikasjon om både å lytte og tale. Sistnevnte dog kun når man har noe på hjertet, eller som det heter i «Håvamål»: «(...), sei det som tarvst eller tei!»

Hun påpekte også etter å ha vaket rundt på Twitter en del at dette virkelig var et forum hvor folk avslører seg selv. Både Twitter og Facebook er da også ekstremt navlebeskuende om man ikke bruker plattformene med omhu. Men det er lett å slippe unna med tant og fjas og selvopptatthet dersom man er istand til å formulere seg noenlunde skikkelig. Dersom du bare har et fasjonabelt og trendy nok ytre, så kan du komme langt med det. Samme om du ikke er mer enn en middelmådig kunstner eller en sladrekjerring, osv. Dronelands lesere tar tegningen.

Det at sosiale medier fremstår som en moderne vri på selvforbedringsbestselgeren «Elsk deg selv» burde således ikke overraske. Eller for å omskrive et gammelt ordtak: «Det hjertet er fullt av, renner de sosiale mediene over med.»

The Border Is an Evil of Man

Denne teksten om det stadig mer fanatiske arbeidet for å holde innvandrere ute fra USA viser bare hvordan et land av innvandrere en vakker dag vender seg mot sin egen tradisjon. Som Droneland alltid har ment, så er og blir begrepet «ulovlig innvandrer» en selvmotsigelse. For tross alt så er landegrenser noe som er satt av mennesker – og ofte ganske vilkårlig. Men som kjent, så finnes det de som mener at landet der de bor er tildelt dem av Gud. Så nok en gang opplever vi at religion kommer i veien for mellommenneskelig forståelse. Ateisme for alle – nå!

De overflatiske

Som Droneland skrev i sin forrige bloggpost, «Shallow Man», så er det flere som i disse dager påpeker at internett gjør at vår innhenting av kunnskap blir mer overflatisk. Enkelte vil gå så langt som å hevde at det gjør selv voksne folk infantile i sin atferd, ved at man søker raske og emosjonelt baserte løsninger til utelukkelse av sårt tiltrengt analyse.

Passende nok følger Wall Street Journal denne helgen opp med to artikler som peker i hver sin retning på hva nettet gjør med oss, og som samtidig utfyller hverandre på en god måte. Nicholas Carr er skeptikeren her. Noe som ikke burde overraske gitt at han nylig gav ut boken «The Shallows: What the Internet Is Doing to Our Brains». I det motsatte hjørnet står Clay Shirky, som er blitt nevnt på Droneland før, og argumenterer for at nu går alt så meget bedre. Eller rettere sagt så stiller han spørsmålet: «Does the Internet Make You Smarter?» Svaret er, såvidt Droneland kan tolke, tja.