De «sosiale» medier

Droneland diskuterte nylig sosiale medier med en venninne, og hun hadde noen gode observasjoner av denne formen for kommunikasjon – som ofte er på grensen til å være en rekke monologer som finner sted parallelt med hverandre eller også fremstår som et forum hvor folk kan skulderklappe hverandre virtuelt (les: at det ikke er det samme som å få denne oppbackingen direkte fra et annet menneske).

Hun påpekte at hun aldri følte seg så ensom som når hun var på sosiale medier. Droneland forsto hva hun mente, ref det han nettopp skrev om monologer. For hva er vitsen med å høre sin egen stemme når det er så mye bedre å lytte? Selvsagt handler all kommunikasjon om både å lytte og tale. Sistnevnte dog kun når man har noe på hjertet, eller som det heter i «Håvamål»: «(...), sei det som tarvst eller tei!»

Hun påpekte også etter å ha vaket rundt på Twitter en del at dette virkelig var et forum hvor folk avslører seg selv. Både Twitter og Facebook er da også ekstremt navlebeskuende om man ikke bruker plattformene med omhu. Men det er lett å slippe unna med tant og fjas og selvopptatthet dersom man er istand til å formulere seg noenlunde skikkelig. Dersom du bare har et fasjonabelt og trendy nok ytre, så kan du komme langt med det. Samme om du ikke er mer enn en middelmådig kunstner eller en sladrekjerring, osv. Dronelands lesere tar tegningen.

Det at sosiale medier fremstår som en moderne vri på selvforbedringsbestselgeren «Elsk deg selv» burde således ikke overraske. Eller for å omskrive et gammelt ordtak: «Det hjertet er fullt av, renner de sosiale mediene over med.»