Et bryllup og fire skilsmisser

Herlig spydig om kongelige bryllup, skilsmisser og avbrutte forlovelser i The Daily Telegraph – og litt pavesladder på samme link:

«Poor Princess Madeleine of Sweden is back on the market, her engagement to a lawyer having been called off after the Swedish press revealed his fling with a Norwegian handball star, Tora Uppstrom Berg. “We were intimate,” Tora shyly confided to a Norwegian celebrity magazine. Too bad, but as problem misalliances go, it had nothing on Princess Stephanie of Monaco, whose marriage to a circus lion tamer ended on a sour note.

On the bright side, Princess Madeleine is single, and so is Prince Harry, whose relationship with Chelsy Davy seems a bit on-off. There must be some opportunity for these young folk to meet up – perhaps at the wedding next month of Madeleine’s sister Victoria to a fitness instructor.»

I teselskap hos Raymond

Oh dear! Hva for en utrolig patetisk skikkelse denne Raymond Johansen er. De lager ikke partisekretærer som Haakon Lie lengre i arbeiderrørsla. Nå er det kun masse skrik og lite ull varianten som råder.

Dette får forresten Droneland til å tenke på en kamerat av seg, som hadde en teori basert på at du ikke kunne ta seriøst folk som bar visse anglonorske navn. Han listet opp de tre verste eksemplene: Roy, Kennet(h) og Raymond. Mon han kan ha hatt et poeng.

Hydrogen Jukebox

Droneland leste akkurat en interessant The Economist-tekst om hvorfor hydrogen som drivstoff er et par generasjoner unna et gjennombrudd som forbrenningsstoff of choice for massene. Samtidig begynner H å få et fotfeste i business.

Minst like interessant er det hvordan artikkelen indirekte påpeker samrøret mellom big government og big business som er en del av amerikansk politikk. For de som måtte ønske å påstå at det er milevis forskjell på George W. Bush og Barack Obama. Og man kan kanskje legge til big science i tillegg til big business og big government.

Artikkelen viser dette først i form av at Obama-administrasjonen har spyttet én milliard dollar inn i et energiprosjekt kalt FutureGen. I tillegg er det gitt betydelige skattekreditter til et privat prosjekt kalt Bloom Energy. Droneland holdt på å skrive «skadde kreditter» istf skattekreditter der, oops. Underbevisstheten jobber iblant på en interessant måte...

«Big Science» er forresten også tittelen på en plate av US-performer/artisten Laurie Anderson (og snart aktuell med albumet «Homeland»), som i sitt arbeid både har vært opptatt av teknologi og USA – gjerne i et nydelig samrør. Som hun synger i tittelsporet: «Big Science, Hallelujah!» En nydelig kommentar til tingenes tilstand.

Cameron isn't working

Droneland skriver om det britiske parlamentsvalget hos Minerva, og legger særlig vekt på hvordan Tory-leder David Cameron så langt i valgkampen ikke har klart å markere seg som den ledertypen britiske velgere forventer av sine politikere.

Livet er urettferdig!

«Life's unfair, get used to it» er et sentiment som Droneland alltid har vært svak for. Rett og slett fordi det nytter lite å beklage seg over at man ikke har nok penger, ikke er vakker eller populær nok eller hva det nå enn er man higer etter.

Nå er det selvsagt slik at man kan oppnå noen av disse tingene. F.eks. viser forskning at det er lettere å bli populær og ha suksess om man er vakker rent fysisk. Intelligens kan selvsagt også til tider ha noe for seg. Hardt arbeid kan spille en rolle. Og i gitte situasjoner er rå makt og/eller en veltrent fysikk en god overlevelsemekanisme.

Mens Droneland i store trekk slutter seg til Darwins evolusjonsteori, er han langt mer skeptisk til mye av det som kalles behavioural psychology – eller atferdspsykologi. Dette fordi mye av den baserer seg på forskning på et spinkelt grunnlag. Like betenkelig er det at funn fra denne typen forskning ofte utbasuneres med skråsikkerhet. Det bringer frem den naturlige skeptikeren i Droneland.

Selv ikke den ellers så analysesterke ukeavisen The Economist synes å klare å styre unna tendensiøse undersøkelser. Som når de under den idrettsmetaforiske overskriften «Fair Play» forsøker å integrere kristendommen og de andre monoteistiske verdensreligionene med økonomisk vekst og moralsk overlegenhet.

Det påstås altså at vi blir bedre mennesker hvis vi dømmer hverandre nord og ned. Mao fører moralisering til at vi blir mer opptatt av rettferdighet. Droneland lukter selvrettferdiggjøring lang vei. Kan artikkelforfatteren være kristen kanskje? Eller nymoralist? Eller begge deler?

En langt grovere forbigåelse er det at skribenten ikke nevner at mye av fremveksten av disse verdensreligionene, som artikkelen hevder har skapt mer rettferdighet, skjedde med våpen i hånd. Under mantraet: Med vold skal land bygges. Lov og moral kom øyensynlig først etter at man hadde tvangskristnet de av lokalbefolkningen man ikke drepte.

Droneland er kanskje alene her, men det fikk ham til å tenke at stammereligioner kanskje ikke er så dumt likevel? Det fins grenser for moralisering. Bare se hvor det har brakt oss.

Metro? Retro? Whatever!

Hvert år forsøker media i desperasjon å skape nok et begrep for å skildre den heterofile mannens siste trender. Lenge var buzzen på såkalte metrosexuals (tenk David Beckham i sin mest gay fase), men nå peker homonettstedet Queerty på at noen vil bringe tilbake det utdaterte spøkelset retrosexual. Hah! Som om ekte menn noensinne forsvant. Ekte menn har alltid vært lovlig vare og oppfordringen om å gjøre the dandy bears til moteikoner er noe Droneland helhjertet omfavner. Hm, kanskje fordi han kan være både dandyete og bamsete når det passer ham...?

Et godt eksempel på hvor dandy bear-moten kan ta oss, er Walter van Beirendonck sin siste kolleksjon – som avbildet.

Den nye vulkanøkonomien

Droneland undrer på om det blir vulkanøkonomi som overtar for blandingsøkonomien etter finanskrisen? Det som får ham til å lure er denne saken fra New Scientist om at vi må gjøre regning med at vulkanene på Island vil bli mer aktive i årene fremover. Det interessante her vil være å se hvordan og om økonomer beregner dette inn i den mer overordnete økonomien i årene fremover.

Tech & politique?

Endelig en kommentar som sier noe fornuftig om hvordan teknologisk utvikling kan og vil påvirke politiske beslutningsprosesser. Dette etter at det ble avholdt en «historisk» fjernsynsdebatt ifm det forestående britiske parlamentsvalget.

Hm, kanskje Droneland må omdøpe taglinjen sin fra «poptrash & politique» til «tech & politique» nå? Watch this space!

Homo som en delfin

En av Dronelands favoritter på fjernsyn for tiden er den småsatiriske serien «Glee», og seriens favorittstatus bekreftes når de nå i serien har diskusjoner omkring hvorvidt delfiner egentlig bare er homo-haier. En konklusjon Droneland og hans likesinnede har kommet frem til for lenge siden.

Rufus gjør Fiddy

Ikke bokstavelig, selv om Rufus helt klart skulle ønske. For nå har Rufus Wainwright oppdaget det som Droneland kom frem til da han intervjuet 50 Cent på et hotell i London for fem år siden: Nemlig at den millionselgende rapperen er homo. Ingen tvil, som Rufus sier så hører du det på stemmen. Det eneste Droneland angrer på ifm intervjuet, er at han ikke mønstret nok mot til å be Fiddy strippe på overkroppen (og gjerne mer) og ta noen pushups for ham, right there & then. An opportunity missed!

Porno for blinde og svaksynte

Verden går fremover dere! Nå kan også blinde og svaksynte glede seg over at de får porno i form av det veltitulerte bladet Tactile Minds. For egen del ble Droneland mest nysgjerrig på løftet om en «male love robot» som er omtalt her. Muligens det Roy Ayers sang om på «Programmed For Love», selv om resultatet antakeligvis blir det som min favoritt-skaphomse-R&B-vokalist Teddy Pendergrass sang om: «Love TKO». Eller som en talskvinne sier om bladet:

«We're breaking new ground. Playboy has an edition with Braille wording, but there are no pictures.»

Og enda mer passende at en tekst om porno – attpåtil for en minoritet (og gay-friendly, ref mannekjærleiksroboten) – skulle bli bloggpost # 1000 på Droneland.

Hjernevask

Harald Eia sine aktiviteter på norsk fjernsyn blekner når man ser på hvordan amerikanske TV-stasjoner aktivt blander sammen reklame og produktplassering med bestemte verdier som de vil fremme i programmene sine. Og de sier at fascismen er død?

Boy, interrupted

Det at mennesker kan være grusomme mot hverandre er vel knapt noe nytt. Det som likevel er betenkelig i vår såkalte «siviliserte» verden, er at vi faktisk tror at vi har kommet så mye videre som mennesker enn våre forfedre. En illusjon som Droneland alltid har møtt med skepsis. Og dessverre viser denne skepsisen seg ofte å være berettiget.

Ta bare denne saken om en russisk gutt som blir adoptert av en amerikansk familie, som så bestemmer seg for å sende ham tilbake. Alene på et fly. Med en lapp rundt halsen. Fordi han visstnok skulle være psykologisk ustabil. Tja, kanskje ikke så lett å tilpasse seg sånn helt uten videre? Men hvordan må det føles å være så uønsket av andre mennesker? Droneland kan godt forstå at dette vekker nasjonalt anstøt i Russland, men det er den totale mangelen på menneskelighet i bunn som virkelig gjør dette utålelig.

Media, lekkasjer og anarki

Droneland skrev i går om kritiske motrøster til WikiLeaks, en ny nettbasert form for gravende journalistikk som spesialiserer seg på å avsløre folk, institusjoner og bedrifter som har makt og penger. Og det er klart at dette kan ha en rekke viktige funksjoner, som å avsløre korrupsjon og tilbakeholding/manipulasjon av informasjon.

Men som gårsdagens Droneland-post viste, så kan man like gjerne beskylde WikiLeaks for å manipulere virkeligheten. Tross alt velger de både vinkling og hva og hvordan de vil presentere dette, og det å tro at de gjør dette utelukkende i informasjonsfriheten og åpenhetens tjeneste ville være mer enn blåøyd.

Inntil videre har det forutsigbart nok haglet med blikk bak kulissene på denne organisasjonens skyggeliv, der Droneland har plukket ut denne informative og en som er lett naiv i sin hyllest samt en om WikiLinks tyske connection.

Nå må Droneland si at han er svak for den geriljaaktige og anarkistiske måten som WikiLeaks synes å operere på. Men hvis noen forsøker å fortelle ham at det WikiLeaks gjør er samfunnsnyttig, så stiller han seg ikke bare tvilende til det men tror derimot at WikiLeaks, i likhet med f.eks. Watergate-avsløringen, kan bidra til å svekke folks tillit til den rådende blandingen av demokrati og markedsøkonomi light så sterkt at det blir forandringer som de som står bak lekkasjen ikke nødvendigvis aner rekkevidden av.

Og det å kalle WikiLeaks for journalistikkens fremtid? Uhm... Men la oss inntil videre følge med på det WikiLeaks gjør og se hvilken effekt det har på det offentlige ordskiftet. Droneland tror dog at lekkerne selv vil komme til å underminere det de representerer. Som det heter i sangen: «Success has made a failure of our home». Les: for mye suksess er aldri sunt. Noe wikiene med tid og stunder vil finne ut.

Jet Lag Reparatørene

Så hva lærte Droneland av å lese denne artikkelen om jet lag? Egentlig ingen ting, siden han vet at jet lag ikke lar seg kurere kunstig og at man bare må la det gå over på naturlig vis. Egentlig ikke så annerledes enn etter en litt for fuktig aften. Men alt kan som kjent repareres. Eller vent, en ting lært og det er at noen faktisk har skrevet bøker og tjent penger på å få andre til å tro at det finnes en hokus-pokus løsning på jet lag. Genialt!

Collateral Misinformation?

Hvor mye skal vi stole på WikiLeaks og helikoptervideoen deres? De fleste av Dronelands lesere har nok sett Irak-helikoptervideoen som nettstedet WikiLeaks, hvis formål er å offentliggjøre sensitiv informasjon om offentlig og næringsorientert virksomhet, har sluppet på dette nettstedet. At nettstedet med videoen er kalt Collateral Murder burde gi oss et hint om agendaen bak lekkasjen.

Derfor er Droneland ikke overrasket over at videoen i første omgang skapte ensidig (og forutsigbar) debatt om USAs krigføring i Irak. Men etter hvert dukket det opp motinnlegg som pekte på en rekke mangler ved måten WikiLeaks presenterte videoen på. Såsom dette blogginnlegget fra en tidligere amerikansk soldat som kjenner denne typen operasjoner fra innsiden. Når man leser dette blir man straks litt mer skeptisk til den ensidige fremstillingen fra WikiLeaks, en organisasjon som krever innsyn men som selv er rimelig lukket og hemmelighetsfull i sin form, og som media litt for lettvint synes å ha kastet seg på.

Informasjon vs motinformasjon? Kjør debatt!

Ode til amerikansk engelsk

Nydelig dikt av poeten Barbara Hamby, der hun hyller amerikansk engelsk. Nå må Droneland innrømme at han etter flere år i London er blitt mer engelsk-engelsk i målet enn han var da han flyttet til den britiske hovedstaden, men en hyllest og kjærlighet til språk – uansett hvilket og hvilken dialekt/tilhørighet/tilknytning – er alltid velkomment.

Ja til fri religionsutøvelse!

Et kapell bygget med restene av bygningsmassen fra et av Adolfs private luksuskomplekser «becomes Nazi shrine». Bevares, hvorfor begrense dette til kapellet? For er ikke hele Tyskland et såkalt Nazi shrine? Inkludert de «okkuperte» områdene i øst. Den såkalte Østbredden.

Snivilisasjonskritikk

Droneland liker som kjent å pløye nettet for skatter fra fjernt og nært og iblant litt utenfor de deler av solsystemet som er kjent også. Noe som leder til at man iblant ramler over tekster som avstedkommer tips om musikk, filmer, litteratur, spill, utstillinger, sakprosa, etc etc til hans venner. Iblant presentert på bloggen, ofte sendt direkte til den Droneland føler enten trenger eller fordrer et innspill.

En overskrift av typen «The Collapse of Complex Business Models» er typisk for ting som tiltrekker Dronelands nysgjerrighet. Noe som på den ene siden kan virke tørt og forretningsmessig, viser seg iblant å skjule flere bunner. Så er tilfellet i denne teksten på bloggen til Clay Shirky.

Den handler i utgangspunktet om hvordan old media kan sikre sitt eksistensgrunnlag i et skiftende mediemarked. Og svaret er, det kan de kun hvis de skreller av, tja, sånn rundt 90 prosent av organisasjonen sin. Skumle tall å lese for de som jobber i bransjen og som frykter forandringer.

Det som likevel gir teksten flere lag er måten Shirky bygger opp argumentet sitt ved bruk av digresjoner. Heller enn en tørr analyse basert på løgn, løgn og forbannet statistikk, slik man ser i altfor mange tekster om new media, så viser han til boken «The Collapse of Complex Societies» (1988) av Joseph Tainter. Den tar for seg hvordan mange av de kjente sivilisasjonene ikke kollapset på tross av sin kulturelle sofistikasjon, men på grunn av den.

Tankevekkende lesning som fikk Droneland til å oppsummere ved å omskrive en tekstlinje fra en sang: «Civilisation is just another word for nowhere else to go.»

Droneland ble også minnet på at han har lest et par av Shirkys tankespinn før. Så dette blir en mann å følge med på fremover. Legger ham inn blant nyheter i kolonnen til høyre på Droneland. Han oppdaterer bloggen sin sjelden, men til gjengjeld er det tekster med substans når det endelig dukker opp noe. I motsetning til Hansa lever mannen faktisk opp til slagordet «lagret lengst, verdt å vente på». Og da fikk vi inn litt dissing av det vonde Hansa-ølet også.

Open Europe

Når man ser på hva den selverklærte tenketanken Open Europe, som slett ikke er det, koker opp av tendensiøs «informasjon» om EU, så er det i hvert fall sikkert at spesielt «åpne» er de ikke. I hvert fall ikke i forhold til EU-prosjektet. Det som er glimrende med denne Economist-artikkelen er ikke bare hvordan den avslører arbeidsmetodene til Open Europe, men også hvordan den viser hvor late journalister flest er når det gjelder å faktasjekke påstandene de blir servert. Hm, Dronelands beundring for britisk dagspresse får stadig flere skudd for baugen. The Economist derimot stiger stadig i aktelse. Ikke dårlig gitt at Droneland lenge har vært fan av publikasjonen. Noe han syns flere burde bli. Ikke minst fordi denne ukeavisen, tross sine overveiende liberalistiske synspunkter, er flink til å tilby noko for einkvar smak. Bare de fire-fem Arts & Books-sidene hver uke er verdt prisen på bladet alene.

Og en formulering som dette i en tekst der de er kritisk til en EU-kritisk gruppe forteller sitt om folk som er i stand til både å ta det piss out of seg selv, sine kritikere og hvem det nå enn skulle være:

«But without regulation, there would be no single market. Some of that regulation will be designed to keep skittish, hygiene-obsessed German or Danish mothers (for example) calm about food safety, and ease their fears about dangerous salami being imported from the far corners of the EU to poison their blond-headed moppets. That may be expensive, but that fuss-potting gives political cover for the Danish and German governments to approve EU enlargement to countries like Romania or Slovakia, and that is really good for the long-term health of the EU. How do you possibly measure the costs and benefits of such things?»

Digital miljøkatastrofe?

Kan det tenkes at det å bruke digitale medier og vår konstante online-tilstedeværelse faktisk er mer miljøskadelig enn å lese gode, gamle papirmedier? Denne artikkelen tar opp noe Droneland har nevnt tidligere. Men han skal ikke være så skinnhellig at han ikke selv tilhører de som har omfavnet digitale medier i sin fulle bredde. Mest av praktiske årsaker. Men tankevekkende med artikler som denne som får en til å reflektere over påstanden om at å bytte ut papir med data nødvendigvis hjelper miljøet.

Personal Jesus

Mat- og fattigdomsaktivist blir trodd å være Maitreya. Strålende om hvordan folk som trenger noe å tro på er villig til å tro på hva som helst og hvem som helst.