Ulyckliga gatan?

Personlig tror jeg at hvorvidt man føler seg lykkelig eller ulykkelig er en prosess som i stor grad finner sted i hodet. Hvorfor er man ikke overrasket over å lese at melankoli og moderne tristesse er minst like mye fashion som valgfritt (med eller uten tilbehør)? Dvs for de som velger å betrakte seg selv som melankolikere. Som kjent, det finnes de av oss som velger å betrakte hver dag som en ny mulighet også. Hurra!