Alle har sin pris

Sell him your soul, sell him your soul, sell him your soul... Kunne liksom ikke dy meg for en referanse til 80-talls kunstrockerne Propaganda (musikkvideo til Dr Mabuse i regi av Anton Corbijn) da jeg leste denne artikkelen i The Observer om det med musikk og reklame. Utgangspunktet er at skribenten ikke klarer å ha det samme forholdet til Nina Simone etter at en av hennes mest kjente låter er blitt brukt i en yoghurt-reklame. Mon det. Eller er dette mest et problem for middle class liberals (hvorfor får man alltid lyst til å legge til adjektivet 'såkalte' når man skriver om liberals?) som lever i en eller annen romantisk forestilling. Merkelig hvor mange såkalt progressive mennesker som betrakter fortiden med rosa soft focus briller.

Personlig er jeg ikke så sikker på om Nina Simone ville protestert så høylydt. Det har nemlig vist seg ofte at hvite europeiske kritikere ofte misforstår afro-amerikansk kultur. Godt eksempel er låten "Cash (Cash Money)" av Prince Charles & the City Beat Band, som ble hyllet som en anti-kapitalistisk ode av britisk musikkpresse. Da Prince Charles (for han heter faktisk så! bare tuller, hadde bare lyst på en Pippi-ref i skrivende stund.) ble spurt om dette på et besøk i UK etter låtens suksess på øyriket (mye takket være gode kritikker - selv om låten er jättegroovy) fortalte han at låten i bunn og grunn handlet om hvor mye penger han hadde lyst til å tjene. Gjett om kritikerne var skuffet! (Ironisk nok viser YouTube-klippet jeg har linket en anti-kapitalistisk video; jeg bare håper Prince Charles & co mottar royalties. Lite sannsynlig med YouTube, men det ville hvilt en herlig skjebnens ironi over det.)

En beslektet kritikk av artister som selger seg til reklamen er artister som går fra indie til major labels. Aner vi et tema her... kritikk av kapitalismen? Men det finnes da en rekke gode grunner for å gå over til en major: Bedre distribusjon, (vanligvis) høyere forskudd, mer penger til promotion, man blir mer attraktiv for produsenter, etc etc. For å ta sistnevnte poeng litt videre. Da bandet med det udødelige (no pun intended) navnet ...And You Will Know Us By The Trail Of Dead gikk fra Merge (US)/Domino (UK) til Interscope/Universal fikk de en del kritikk. Det var derfor interessant at da jeg intervjuet vokalist Conrad Keeley så begrunnet han dette med at de aldri hadde følt at de hørte hjemme i indie-båsen. Istedet gav avtalen med en major label bandet ressurser til å utvikle sounden i den retningen de selv ønsket. Altså et lykkelig ekteskap mellom en label ute etter kred og artister som trengte mer penger for å lage de platene som de vil. Hva er så galt med det?