Rockonomics

Billetthaier nå er ikke som før i tiden. Da kunne du lett spotte de utenfor konsertlokalet:
"Easy to spot in the forest of skinny jeans are the oversized sports jackets and white trainers of the ticket touts, selling and reselling for a tasty profit."

Noe som minner meg om dengang jeg kom i prat med en fyr på en overcrowded buss mellom Angel og Liverpool Street i London. Han ble helt i fyr og flamme da han fant ut at jeg bl.a jobbet som musikkjournalist og gav meg sporenstreks et par mobilnumre han kunne kontaktes på. Jeg lot være å kaste meg på denne anledningen til å starte min egen cottage industry (hvem vet, kunne snart beveget meg over i cottaging industry også; for å omskrive et gammelt utsagn: Den som selger svartebørsbilletter, selger snart mennesker.)

Den moderne billetthai derimot henfaller slett ikke nødvendigvis til stereotyper som den man finner beskrevet i Guardian-artikkelen. Istedet har nettet bidratt til at alle fra studenter via syngende husmødre til bestemødre kjøper opp flere billetter enn de trenger og selger overskytende billettmasse til blodpris. Et eksempel på at demokratisk overskudd? Helt klart noe å lære for EU-kommisjonen når de forsøker å gjøre noe med det demokratiske underskuddet i organisasjonen.