En kongelig fornærmelse

Alltid greit å se saker utenfra. Som denne saken om at kongeriket Norge er fornærmet fordi Barack Obama ikke vil lunsje med knugen. Dronelands respekt for mannen steg igjen. Obama selvsagt. Konge!

System-atisk

Vil Obama klare å utfordre og forandre et politisk system han på mange måter er del av? Det er spørsmålet The Guardians amerikanske korrespondent Gary Younge stiller i denne kommentaren. Her påpeker han blant annet dette paradokset ved enhver intelligent diskusjon man måtte forsøke å ha om US presidenten...

«It is almost impossible to have an intelligent conversation about Obama. The problem isn't that people come to him with baggage. Everyone comes to everything in politics with baggage. It's that they refuse to check it in or even declare it. Any conversation about what he does rapidly morphs into one about who he is and what he might be.»

På den måten er han inne på noe av det samme håpløse groupieaspektet som hefter ved Obama som Minette Marin var i gårsdagens Sunday Times og som Droneland skrev om i går. Interessant at mange av disse synspunktene altså kommer flygende fra både høyre og venstre på den politiske skalaen. Det burde gi grunn til langsiktig bekymring omkring Prosjekt Obama.

Just Say No

Hadde det vært bedre om Obama hadde takket nei til Nobelprisen? Det mener Minette Marin i denne kommentaren. Og hun har unektelig noen gode poenger. Ikke minst når hun ser på alle Obama-groupiene og beskylder Nobelkomiteen for muligens å være blant disse. Noe hun kanskje har rett i. Tross alt har ikke Thorbjørn Jagland utmerket seg med sin modenhet. Trenger vi å minne om puppe-episoden med Synnøve Svabø...

Her er det Marin har å si om groupieaspektet ved prisutdelingen:
«I can’t help suspecting there are other explanations behind this award. I suspect it isn’t about ideas or policies so much as about feeling. It’s about a feeling which is usually considered adolescent — the emotional hunger of the groupie.

Adults now, more and more, seem to display the emotional incontinence of the teenager; in the case of Obama, this is made all the more acceptable because he is black (...)»

Kunstig latter

Eller faktisk så er den slett ikke kunstig. Men Droneland kunne rett og slett ikke slutte å le i går etter at en absurde tildelingen av Nobels fredspris til Barack Obama ble gjort kjent. Vi kan selvsagt håpe at dette ikke var ekvivalenten av at Nobelkomiteen gav O en pistol for å skyte seg selv i foten. Men om man ser på komiteleder Thorbjørn Jaglands taktiske rulleblad er det ikke akkurat grunn til optimisme. Tross alt var dette mannen som stod bak det beryktede løftet om å gå av dersom Ap ved valget i 1997 scoret mindre enn oppslutningen fire år tidligere. Noe alle meningsmålinger antydet at de ville. Velgerne gav beskjed og tulle-Thorbjørn måtte i tråd med sitt løfte gå av. Fantastisk å tenke på i dag, siden Jens ville drept for å se Ap tilbake på pre-1997 nivå.

Uansett er det vanskelig å se at pristildelingen skaper annet enn problemer for O, som nå må leve med økt press og at hans motstandere både hjemme og ute vil bruke pristildelingen for å få konsesjoner for egne hjertesaker. Når det er sagt, så kan jo en mulig snarlig nedtrapping av amerikansk styrkenærvær i Afghanistan være et første signal om at O faktisk er den fredsduen som nobelkomiteen vil ha det til at han er. Mens angrep på Iran neppe vil gi den samme gode signaleffekten...

Come On Over?

Barack Obama får altså fredsprisen. Mao har det prellet av som vann på gåsen at mannen er midt i et opptrappingsprosjekt av krigen i Afghanistan. Nok en av disse tredje verden-krigene amerikanerne til stadighet involverer seg i og som blir stadig mer formålsløse. Eller som de ville sagt det i Junaiten: «this isn't going anywhere». Men på grunn av noen vage formuleringer om håp og at har bidratt til en ny nedrustningsplan for atomvåpen, så har han åpenbart fortjent prisen.

Droneland er faktisk litt enig med barnet som spurte følgende da nyheten brøt: «Hva skal han med den?» Men ikke minst føyer dette seg inn i Nobelkomiteens besynderlige valg av amerikanske demokrater til prisen. Ikke minst det absurde valget av Al Gore for et par år siden, på bakgrunn av å reist verden rundt med et lysbildeshow og preket en miljøpolitikk han ikke hadde etterlevd i årene han var visepresident.

Denne gang virker det som om Nobelkomiteen har vært opptatt av ikke å sitte igjen med en nesten-president, men en ekte president. Faktisk kan man et øyeblikk begynne å lure på om prisen gikk til Obama, slik at den politiske eliten hjemme klarer å få Obama til Norge. Noe som neppe ville ha skjedd ellers. Et simpelt «Come On Over» i beste Shania Twain-ånd hadde neppe vært nok i dette tilfellet.

Kanskje de istedet burde lært av den internasjonale olympiske komité (IOC), som nylig avviste Chicago som vertskapsby – allerede i første stemmerunde. Og det til tross for at Obama dukket opp i København for å sikre at hans adopterte hjemby fikk lekene. Istedet var det høyst fortjent Rio, der politikere fra topp til bunn i Brasil, faktisk jobbet for lekene, og ikke kom flygende inn på presidentjeten sin i siste øyeblikk i troen på at man er uovervinnelig.

Uansett en merkverdig avgjørelse. Samme hvor mye man måtte ha støttet O under siste års presidentvalgkamp. Og etter at Svenska Akademien i går viste hvordan man velger en verdig vinner da de gav Nobels litteraturpris til tysk-rumenske Herta Müller, så må vi vel bare spørre oss om ikke Norge skal overlate utdelingen av fredsprisen også til svenskene. De har litt mer antenner enn en gjeng bønder som lar seg forføre av fagre ord og løfter.