Dødelig sarkasme (og meningsløse kommentarer)

Da jeg nylig diskuterte media med venner, kom det frem at vi alle brukte stadig mindre tid på å lese aviser. Ikke bare på papir, men også online. Det er spesielt informativt å bla gjennom en papiravis eller to for å forstå hvorfor det tradisjonelle massemedia har en stadig mindre drakraft på oss, fordi det tydeligere viser forfallet enn om man surfer rundt på nettet på måfå. For å ta sistnevnte først, så er det åpenbart at fremveksten av internett har hatt en ikke ubetydelig innvirkning på vårt mediekonsum, der vi narrowcaster stadig mer til venner og bekjente mens kringkastingen kan seile sin egen sjø. I hvert fall så lenge det ikke er oss selv det kringkastes omkring.

Da jeg så bladde gjennom noen typiske norske dagsaviser (Dagens Næringsliv, Aftenposten, Bergens Tidende) for å undersøke årsakene til miseren, ble jeg slått av hvor fullastet disse var av meningsytring av ymse slag. Dette meningsgyteriet var ikke som tidligere knyttet opp til noen få faste spalter og lederartikler, men dominerte i bladbunaden. Det er knapt en artikkel i dag som ikke har fått knyttet til seg en eller annen form for kommentar – som pendler mellom å utgi seg selv som «ekspertkommentar» eller det mer nøytrale bakgrunnskommentar, som etter sigende skal gi innsikt i en aktuell sak. Mon det.

Problemet er bare at de fleste av kommentarene fremstår enten som veldig designet etter en mal, der man har inntatt en del klart definerte posisjoner (i motsetning til resonnementer som er lært av å observere den aktuelle saken man påstår å kommentere) eller blir mer av en litt for kjapt nedskriblet siste touch på saken, som for å legitimere at man overhodet skriver saken. M.a.o. blir kommentarene mer av en rettferdiggjøring av avisens prioriteringer enn det blir noe genuint som noen der ute egentlig har bedt om å lese.

Greit nok at de tradisjonelle mediene har stått overfor og står overfor voldsomme utfordringer for å holde på leserne. Men de får ikke meg (og de fleste av mine venner) som lesere (ikke betalende, i hvert fall) ved å pøse på med halvkvedete synserier, som ofte mangler både vidd og brodd og dessverre altfor ofte også den poetiske lisensen som burde høre kommentaren til. Nå kan man ikke forvente at alle skribenter skal være fully fledged essayister, men kanskje media burde begynne å bli litt mer kritisk til å slippe til kreti og pleti som kommentatorer og/eller «eksperter»?

Spesielt siden de aller fleste av de som synser på kryss og tvers synes å ha svært lite å melde utover allmenne plattheter i tråd med det rådende borgerlig-liberale paradigmet. Men kanskje det allerede er for sent. For er det noe som er gått tapt nå da ironigenerasjonen er blitt erstattet av den såkalte alvorsgenerasjonen, så må det være kunsten å være sarkastisk. Som en pluss-60-venninne av meg nylig påpekte, så er det knapt noen under 50 som fortsatt er i stand til å avlevere treffende sarkasme. For å bruke en forslitt klisjé, så har den politiske korrektheten mye å svare for når det gjelder den allmenne omgangstonen.

Antydningen om sarkasmens mulige død minner meg om en liten anekdote fra rundt ti år tilbake. Dengang fant NRK P3 det for godt å erklære ironien for død i en av sine morgensendinger. Da jeg viderefortalte denne oppsiktsvekkende «nyheten» til en særdeles spydig kamerat, svarte han på klingende stordamål: «Kva skal me gjera då? Ty til sarkasme?» Om det bare var flere som hadde vært som denne stordabuen, så hadde det kanskje stått til liv i norske medier. Slik kommentarfeltene ser ut nå, så er det sørgelig sjelden mellom høydepunktene og flere plattheter per spaltemillimeter enn antall innbyggere per kvadratkilometer i Bangladesh.

Godt nytt år – med et ønske om et solid comeback for den drepende sarkasmen!

Skjenketak og mediekritikk

I tråd med utviklingen i retning av en mer liberal skjenkepolitikk, som mange i dag helst synes å ha glemt hvor mye man måtte slåss for, så er backlashen nå startet. Muligens ikke så overraskende gitt den rådende trenden i retning av at folk som tidligere fant frelse i Marx nå synes å finne frelse i Gud. Eller i hvert fall i en eller annen form for borgerlig identitet, som ofte er like ullen som tidligere generasjoners revolusjonsånd var fundamentalistisk. Men så er det da vel også slik at reaksjon skaper motreaksjon, for å holde oss til Marx. Karl that is, ikke Groucho.

Det gjelder i likemål for verdisvingingen i retning av dette udefinerbare borgerlige, som altså er blitt så fasjonabelt, som det gjelder for skjenkebestemmelser. Norske politikeres holdning til skjenking har i liten grad vært konsekvent og har alltid hatt preg av en formynderholdning og en manglende tiltro til at folk selv kan regulere forbruket sitt. De få som ødelegger for de mange blir stadig vekk trukket frem, ikke minst i media. Og der hvor media går har politikerne en sørgelig lei tendens tll å følge.

Likevel forventer man et minstemål av kritisk distanse og oppvakthet av media. Men som alle som har jobbet på innsiden av dagspressen vil vite, noe jeg har gjort, så er det så som så med både kunnskap og innsikt hos det store lag av journalister og mediefolk. Så da skjenkedebatten atter braket løs i Bergen by var det ikke som sak om skjenking i og for seg, men derimot en del av en større debatt om volden i Bergen sentrum. En vold som folk som bor i sentrum ikke kjenner seg igjen i. Men hva gjør ikke BT for å selge og få ting selger så bra som moralsk panikk. Og disse stadig temaseriene har også ofte en begredelig tendens til å ville kjøre gjennom en eller annen form for moralistisk agenda og kontroll over folk flest heller enn å drøfte forhold som virkelig rører ved basisen for og løgnen om det såkalte velferdssamfunnet.

Likevel stiller man seg spørrende til media egeninnsikt når BT tidligere denne måneden i forbindelse med et oppslag som i den redaksjonelle omtalen klart tok stilling for at det skulle settes et skjenketak og i hovedsak gav ordet til offentlige personer som var kritisk til byrådets høyst fornuftige lett å få, lett å miste-policy. Mest oppsiktsvekkende var et intervju med en ledende person i Bergens uteliv gjennom en årrekke (Rick's-eier Tom Greni), der han argumenterte for skjenketak. At han gjør dette er i og for seg greit. Tross alt har han en økonomisk egeninteresse av å tale for skjenketak, slik at det ikke dukker opp enda flere utesteder som kan ta markedsandeler fra hans utelivsimperium. Det man derimot må være kritisk til er at BTs journalister ikke er i stand til å se at dette er en person med klare økonomiske interesser som uimotsagt får uttale seg om et offentlig spørsmål der han har klare økonomiske interesser.

Stryk til BT for avisens fravær av kritisk journalistikk når det virkelig gjelder. Og selvsagt, et rungende nei til skjenketak. Er det ikke egentlig helt absurd at dette spørsmålet fortsatt blir diskutert nå vi står på dørstokken til 2012?